Til Ungdommen

Kringsatt av Fiender,
gå inn i din tid!
Under en blodig storm -
vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må – men:
øk det og styrk det!

Stilt går granatenes
glidende bånd
Stans deres drift mot død
stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!

Elsk og berik med drøm
alt stort som var!
Gå mot det ukjente
fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,
ukjente stjerner.
Skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.

Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd
skaper vi fred.

Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen!

- Nordahl Grieg (1936)

Vår beste dag

Ha denne teksten/songen på minne når du vaknar opp om morgonen og lever livet!

Kom og lytt til lyset når det gryr av dag
solen løfter sin trompet mot munnen.
Lytt til hvite sommerfuglers vingeslag;
Denne dag kan bli vår beste dag!
Stien som vi gikk i går er like ny,
hemmelig som ved vårt første morgengry;
Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre,
dagen i dag – den kan bli vår beste dag.

Kom og lytt til dypet når vi ror mot dag,
hør, maneten stemmer sine strenger.
Løfterik er tonen i et fiskevak,
denne dag kan bli vår beste dag!
Fjorden vår er like ny og blå og blank,
blikket ditt er fritt og ryggen like rank.
Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre,
dagen i dag – den kan bli vår beste dag.

Kjære lytt til mørke når vår dag er gått,
natten nynner over fjerne åser.
Mangt har dagen skjenket oss av stort og smått,
mer, kan hende, enn vi har forstått!
Månen over tun og tak er like ny,
men tier stille om vårt neste morgengry.
Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre,
dagen i morgen skal bli vår beste dag.

- Erik Bye

«Saras nøkkel» (2008) av Tatiana de Rosnay

Eg las boka ferdig 29.01.11

Sykkelvelodromen Vèl d`Hiv i Paris er vendepunktet i livet til Sara og Julia. Sara er ei 10 år gamal jente som i 1942 vert henta av det franske politiet. Saman med over 13 000 andre jødar må ho opphalde seg på denne idrettsarenaen i fleire døgn under umenneskelege forhold, for deretter å bli transportert til Auschwitz. Heile tida tenkjer ho på veslebroren ho låste inn i eit skjult skap heime i leilegheita, like før politiet kom, og at ho har lova å kome attende. Julia er ein 44 år gamal amerikansk journalist, gift med ein franskmann og skal dekke 60-årsmarkeringa av Vèl d`Hiv for eit amerikansk magasin. Samtidig pussar ho opp leilegheita til svigermora hennar, som viser seg å ha tilhøyrt ein jødisk familie som plutseleg forsvann i 1942.

Sakte, men sikkert vert desse to liva knytt saman i deira søken, Julia i sitt research for artikkelen sin og for å finne spor etter Sara, og Sara for å kunne innfri løfte sitt om å låse opp skapdøra og finne broren sin.

Det finnest framleis historier om holocaust som enno ikkje er fortald. «Saras nøkkel» er ei av dei. På ein nær og spennande måte klarer Tatiana de Rosnay å fortelje om ei nærast gløymd og mørk historie, om då det franske politiet, på eige initiativ, arresterte 4115 born og skilde dei frå mødrene sine med bøtter av kaldvatn, om då hussøkjande franskmenn overtok ledig husvære utan å stille spørsmål om kven og kvifor. Joda, Julia si historie overtar, saman med klisjeane. Likevel, eg klarar ikkje å leggje boka frå meg, sjølv om eg har lest ho ferdig.

Zakhor. Al Tichkah. – Husk. Gløym aldri.

Mi leseoppleving:terningkast 6

Evolusjonens røst

Gjennom “E-diktet” i dag vart eg kjent med diktet “Evolusjonens røst” av Torgeir Rebolledo Pedersen. Les, le og tenk deretter på konsekvensane:

De er knape tidr
De er nsten ikk vokler ign i sprkt
De tk for my tid å les
o bre sg fr my på skrvmskn
Knsnantne har de o gåt utver
Fuglne leger halve eg
O tfor vndut mit voksr tret
i henhld tl de sste nedskjæringene
Ja d r knpe tidr

«Havets katedral» (2008) av Ildefonso Falcones

Eg las denne boka ferdig 05.10.10.

Bernat Estanyol flyktar saman med sin babyson Arnau til Barcelona. Han er ein leiglending i mellomalderen som prøver å gje sonen ei framtid. Arnau veks opp og knyt venskap og fiendskap med arva etter faren. Vil han nokon gong gje familien sin ei oppreisning?

Dei historiske rammene er korrekte, og i mens den nye katedralen Santa Maria de la Mar byggjast, får Arnau ein ven og «bror» for livet, Joan. Likskapen og forskjellane driv historia framover. Sviket kjem som forventa, men det tek litt for lenge å rette det opp att.

Det er visst «in» for tida å skrive inn si eiga historie inn i historia. Falcones flettar Arnau inn på ein truverdig måte, og det er spennande sidan eg ynskjer litt meir rettferd i det som visstnok ein gong skal ha skjedd. Einaste ulempa at eg blir utålmodig, og synest forfattaren dreg det litt for langt ut.

Mi leseoppleving:terningkast 5

«Ein vakker dag» (2010) av Anna Gavalda

Eg las siste punktum i denne boka den 06.09.10.

Garance drar saman med systera Lola, broren Simon og hans kone Carine til eit slektsbryllaup på den franske landsbygda. Syskena stikk av frå Carine og slektningane, og vitjar veslebroren Vincent som jobbar som guide på eit slott. I løpet av ein dag gjenopplever dei barndomen saman, og lurer på kor i livet dei er.

Dette er ei lettlest og tynn bok. På vaskesetelen på baksida står det at dette er ein hyllest til syskenkjærleik, men det kan like godt vere ein hyllest til gamalt venskap med ein felles barndom.

Eg likar dialogane til Anna Gavalda. Dei er enkle, men ikkje føreseielege og kan ta ei morosam vending, slik som i «Saman er ein mindre aleine» og «Lykka er ein sjeldan fugl». Likevel kan ikkje denne boka måle seg med desse; den er lett å lese og lett å gløyme.

Mi leseoppleving:terningkast 4

«Min kamp 2» (2009) av Karl Ove Knausgård

Eg er litt på etterskot når det gjeld bokmeldingar, denne las eg ferdig 16.08.10.

I andre boka (av seks) om sitt liv, har forfattaren og boka fått eit ettermæle på grunn av alt som er sagt på førehand og i ettertid. Sjølve innhaldet er middelmåtig.

Hovudpersonen Karl Ove Knausgård bryt med kona og Noreg, flyttar Sverige, forelskar seg i Linda og blir far til tre born. Han lever i 2008, men vekslar om å fortelje innanfor tidsspennet frå 2002 til 2008. Han skriv om lengta og redsla etter å bli elska, kjenne tilhøyrsle og ha ansvar.

Denne dualismen gjer at eg kjenn meg att, men dei vala han gjer, skapar distanse. Han syt for mykje og utleverer sine næraste.

Kva er vitsen med alle kvardagsdetaljane? Kvifor skriv han om matsøpla, babygymnastikken, oppvasken og middagslaginga? Eg ventar på noko som aldri skjer. Vi kan godt diskutere etikk, sjanger og sanning, men for meg blir ikkje dette noko meir enn ei alt for lang historie om ein som, ifylgje seg sjølv, rekonstruerer si eiga historie.

Mi bokmelding av «Min kamp – 1» av Karl Ove Knausgård.

Mi leseoppleving:terningkast 3

«Fem små griser» (1942) av Agatha Christie

Etter 16 år kjem Carla til Poirot for å reinvaske mora frå drapet på faren. Han intervjuar dei som var til stades på den aktuelle dagen etter tur, på same måte som barneregla «fem små grisar», og finn nye spor.

Vi lesarar les historia på same tid som Poirot avdekker mysteriet – i presens perfektum – i fortid. Om ein klarer å halde tunga rett i munnen, og sile ut informasjonen på same tid som Poirot får den, kan ein finne ut kven som drap den eksentriske målaren Amyas Crale.

I denne boka overraskar ikkje krimdronninga med nokon store krumspring. Eit lite tips: Hold på den lille mistenkjelege kjensla heilt til siste slutt!

Mi leseoppleving:terningkast 4