Månedens tema i nettdagbok er “Mitt beste ferieminne“. Her er mitt:
Sommeren etter russetiden var vi er gjeng som jobbet og sparte for å kunne reise på vår lenge planlagte jorden-rundt-tur. Formålet var å slappe av, og finne ut hva vi skulle gjøre videre med livene våre. På avreisedatoen var det bare jeg som hadde pakket ryggsekken, resten stod med kalde føtter, nye planer og vinket farvel til meg på togperrongen.
Så var jeg alene – klar til å møte verden.
Opplevelsene stod i kø. Jeg så vakre spir og kupler av gull i Kreml i Moskva, overvar russisk ballet, brukte 7 dager på det transsibirske toget fra Moskva til Beijing via Ulan Bator, gikk på den Kinesiske muren, ble tatt av det kinesiske trafikkpolitiet fordi jeg syklet for fort, slappet av i den Forbudte by, ble med på nattfiske, klatret i fjell, tok kurbad, handlet i Hong Kongs største shoppestrada, deltok på kinesisk studentfest, hørte på kinesisk gateopera, stod på grensen mellom Sør- og Nord-Korea, gikk mange spaserturer til gamle og nye templer i Seoul, så mange koreanske dansere og trommiser, kjøpte silke, besøkte venninna mi i staten New York som viste meg rundt i hjembyen sin, og sammen dro vi på hyttetur, så Niagarafossen og selve byen New York. Men så tok pengene slutt. De varte i tre måneder og en flybillett hjem igjen.
Tankene var vanskelige. Jeg ble kjent med meg selv på en ny måte. Det dukket opp mange spørsmål underveis. Hvor mye kan jeg tåle av psykiske og fysiske påkjenninger? Hvordan skal jeg holde ut savnet av venner og familie? Hva vil jeg i livet? Hva skal jeg bli? Hva er viktig? Rett og slett: Hvem er jeg og hvor skal jeg? Jeg fant ikke svar på alt, men noe ble jeg sikrere i.
Det jeg husker best i fra jorda-rundt-turen er alle menneskene jeg ble kjent med, vennskap som ble knyttet på tvers av nasjonalitet, religion, kultur og hudfarge. Jeg tror ikke jeg ville ha fått så god kontakt med fremmede, hvis jeg hadde reist sammen med gamle venner. Jeg reiste alene men ikke ensom. Og jeg fant også ut at på en slik tur blir man mer bevisst på hva man har og verdsetter dette. Man prioriterer på en ny måte.
Jeg vil gjerne reise på en slik tur igjen, men jeg vet også at det vil ikke bli det samme. Jeg er en annen nå