Juleaften startet med at Anders (1 år og 10 mnd) ga meg et smellkyss og hentet tøflene mine. Sprudlende glad for endelig kunne stå opp, sprang han inn på badet og ventet tålmodig på at jeg skulle bli ferdig med morgenstellet. Da vi begge var ferdige, var det Lasses tur til å bli vekket av en hjertelig guttelatter og ivrige hender som ville at pappaen skulle stå opp. Anders’ forbløffende “Åååh!” i møte med det glitrende juletreet og julepakkehaugen, er den beste julegaven jeg har fått.

Forventing og begeistring rundt julefeiringen har forandret seg etter jeg selv ble mor. Uansett ligger det en liten egoisme og lurer i all altruismen som man blir overveldet med i disse overflodstider. Og det er at de jeg feirer jul sammen med skal ha det trivelig og ha alt det de ønsker - inkludert meg selv.

Selve julefølelsen fikk jeg da vi sang “Deilig er jorden” til avslutning i kirka. Anders er blitt en meget erfaren kirkegjenger. Da vi, foreldrene mine, Anders og jeg, kom hjem, duftet huset av den ultimate julelukten - pinnekjøtt - som Lasse hadde slavet over. Desserten hadde jeg laget - karamellpuddig.

Pakkehaugen var stor i år. Jeg fikk bl.a. gulløredobber, “Døde menn går på ski” av Knut Nærum, fargeskriver og trådløs nettverk, men det artigste var å se jubelen Anders viste under utpakkingen.

Kvelden ble avsluttet med mer kos, mer mat, mer julegodter, enda mer TV og PS2 spill. Lasse fikk seg nemlig WRC2 extreme. Og sånn gikk nå jula …

Kategorier: KRL