Hvem husker ikke skolekonsertene vi måtte gå på i forbindelse med kulturformidling i skolehverdagen. Jeg husker en nitrist oppsetning av Orwells “1984″ – så trist at jeg aldri har orket å bla om første side i boka.
I dag kunne jeg være litt mer på sidelinjen. Barneskoleelevene fikk oppleve en forrykende Beatlesforestilling av en gruppe som kaller seg “3 man jam”. De hoppet, skrek, sang, danset og viste peacetegnet i beste 60-tallsstil. Og jeg var ikke den ivrigste =) Musikerne var kjempeflinke til å engasjere elevene. Køen etterpå var lang for å sikre seg autografene, og han-med-det-lyse-håret-som-spilte-så-bra-gitar var nok kjekkest!
En av elevene som nynnet på melodiene som hun ikke fikk ut av hodet utbrøt: “Jammen, han pappa har masse Beatles-CD’a. Men de e så stor at æ kan ikke spæll dæm på CD-spiller’n min!”
Det var da jeg tenkte på vinylsamlinga mi. Materialet vil ikke gå tapt om 30 år, slik som fremtidsforståsegpåere mener at CD-opptakene vil gjøre – men finnes det fremdeles platespillere?