Vi vet hvordan det gikk med Titanic 15. april 1912, da alle håpene om framtiden druknet med “the Ship of dreams”. Det er dette som er utgangspunktet i historien om de 7 musikerne som spilte på dekket da skipet sank.

Det er ikke en bok om Titanic, selv om vi får vite en del om det yrende livet på båten fra 10. til 15. april, men settingen kunne gjerne ha vert en annen. Hovedpersonene er oppdiktede. Det som er spesielt med den settingen som Erik Fosnes Hansen har valgt, er at vi kjenner slutten, men ikke det som skjedde før. Fosnes Hansen filosoferer rundt dette i Petronius’ historie:

“Jeg forstår ikke riktig – - at det som skjer i dag skyldes noe som skal hende i morgen?”
“Ganske riktig. Slik en dukkespiller vet hva som skal skje med marionetten i neste scene, og derfor forbereder dette. Skal den gode fe inn fra høyre, stiller han prinsessen på venstre side, så feen skal kommen uforvarende på henne. Dukkespilleren vet det – han som trekker i trådene vet hva som skal hende. Men ikke dukken. Det er saken.”
“Å, nå,” så Petronio.
“Grunnen til at prinsessen går til venstre er tilsynelatende at hun ville stille seg foran speilet, kjemme håret. Men i virkeligheten er det fordi den gode feen skal komme.”

Boken er bygd opp på en novelleaktig måte, med fem separate historier om musikernes oppvekst og bakgrunn til at de havner i samme båt. Her maler forfatteren fram et fargerikt og levende bilde av de menneskene som levde rundt det forrige århundreskiftet, deres ideer, tro, streben og kjærlighet. Det som binder historiene sammen er reisen på Titanic – og at hovedpersonene selv er på sitt livs seilas, de har gjort et oppbrudd med fortiden og er på vei mot noe nytt. Og de står sammen helt til siste slutt.

Ikke la deg skremme av den tykke boka, du vil raskt bli dratt med på reisen. Les den nå!