eller “Populærmusikk fra Vittula” av Mikael Niemi har vært omtalt i samme genre som “Beatles” og “Seierherrene”. Jeg kan være enig i at Matti, hovedpersonen, har samme betraktende tilstedeværelse som (i samme rekkefølge) Kim og Roger, men jeg blir lite kjent med Matti. Han står på sidelinjen og beskriver de fargerike personene som bor i byen Pajala i Nord-Sverige.

Han forteller underfundige, morsomme og såre historier fra barndommen som jeg heller vil sammenligne med Odd Børresens “Min barndoms verden”, etterhvert kommer puberteten og ungdomstida med alt det innebærer.

Innholdsmessig tar han opp spennvidden mellom by og bygd, nord og sør, religion og alkohol, Sverige og Finland, familie og venner, gutter og jenter, ung og gammel. Og hvert kapittel egner seg for høytlesing.

Niemi beskriver sin hjemby så godt at enhver som har bodd i distriktet kan kjenne seg igjen:

“Det finnes bare én utvei. En eneste mulighet hvis man ville bli noe, om så det aller minste. Nemlig å flytte. Vi lærte å se fram til det, i visshet om at det var vår sjanse i livet, og vi lystret. [...] De eneste som vendte tilbake sørfra var de som døde. Trafikkofrene. Selvmorderne. Og etter som tida gikk, også de med aids. Tunge kister som ble spadd ned i telen blant bjørkene på Pajala kirkegård. Hjemme igjen.”

Mikael Niemi skriver morsomt, men han har en svart humor – et overlevelsesinstinkt man får hvis man vokser opp på en plass som Pajala. For alle som har husker hvordan det var å vokse opp: kos deg med boka!