av Herbjørg Wassmo. Den har stått lenge i bokhylla, men da jeg endelig åpnet første side, var det vanskelig å legge den fra meg.

Et tilfeldig møte mellom to barn, gjør at de følger dragning mot hverandre resten av livet. “Æ trur du e mitt menneske, Rut. Ikkje for at æ ska eie dæ, men for at tankan mine skal bære dæ gjønna alt. Sorgan også.” sier Gorm til Rut. Livets omstendigheter gjør at de aldri er fri til å møtes som hele og fulle mennesker.

De er fra to forskjellige verdener. Rut, emissærens datter, er fra Øya og ønsker å komme seg vekk fra folkesnakk og fordømmende blikk. Gorm, sønn av byens beste klesbutikkeier på fastlandet, vet ikke om han ønsker å arve farens ansvar.

Siden Wassmo er fra Harstad-området blir det natulig for henne å skrive dialogene på nordnorsk. For de som ikke er vant å lese dialekt, kan dette være en ulempe. Jeg synes dialekten understreker personlighetene, setningene er korte, der er lite utenomsnakk og svarene som blir gitt er ikke alltid som forventet. Kanskje det er det som gjør boka så spennende, at hovedpersonene gjør overraskende og til tider irriterende valg.

Og hva vil skje etter Rut og Gorms sjuende møte?