Ved en tilfeldighet får amerikanske Tom Ripley i oppdrag å overtale skipsbygger Greenleafs sønn til å komme hjem fra Italia. Hans møte med Dickie og venninnen Marge blir et vendepunkt i hans liv.
Patricia Highsmith skildrer livet ved den italienske landsbyen Mongibello så livaktig, at leseren selv får lyst til å kunne oppleve et slikt sted. Trapper, terasser, drinker, bohemtilværelse, sol og strand. Både Tom og jeg henrykkes av dette livet, Tom så mye at han kan drepe for å kunne nyte det fortsatt. Han bruker hele sitt talent til dette formål – å bevare det behagelige livet. Til tross for sin beregnende og samvittighetsløse natur, får forfatteren oss til å sympatisere for Toms handlinger. De manipulerer følelsene våre, og får oss til å synes de andre fikk som fortjent!
Det eneste som tyder på at boka er nesten 50 år gammel er kommunikasjonen. Folk brevveksler med hverandre og foretar lange reiser med båt. Og det er nettopp det som muliggjør de intrikate kriminelle handlingene som begås. God sommerlesing!
Har du sett filmen med Matt Damon? Hvordan er bok vs. film?
Filmen var i alle fall tidvis glimrende.
Det er en stund siden jeg så filmen, men det jeg husker er at Matt Damon er god som mr. Ripley, men han er en mektig irriterende og ekkel person i filmen. Jeg får større forståelse for ham i boka, ja jeg sitter til og med og heier på ham.
Bildemessig klarer filmen å gjenskape miljøet. Handlingen følger også boka. Det er lagt til noen ekstra scener, personer og dialoger, men det er bare for å understreke følelsene man får som leser og som er vanskelige å formidle på film.
Filmen er grei nok, litt rotete kanskje, men jeg forstod mer da jeg leste boka i etterkant.