Folk må lære seg å skille mellom en forfatters liv og diktning. Religion eller politisk overbevisning er ikke relevant for om man kan la seg rive med av det skrevne ord. Husk på det, dere som på død og liv vil renvaske Knut Hamsun fra hans nazistiske sympatier, og dere som spytter ut «landssviker» når navnet nevnes.

«På gjengrodde stier» er Hamsuns siste bok, der han går igjennom hans egen arrestasjon, rettssak og opphold på institusjoner fram til Høyesteretts dom i 1948. Boka omtales ofte som hans forsvarstale, og jeg trodde lenge det var en rettferdiggjørelse av hans politiske standpunkt. Etter å ha lest den, skjønner jeg at han vil tilbakevise diagnosen «varig svekkede sjelsevner». Han innrømmer at han er nesten døv, ser dårlig, har høyt blodtrykk og lider av afasi – men er fremdeles åndsfrisk og har flere historier å fortelle.

Selv sier han: «En, to, tre fire – slik sitter jeg og noterer og skriver småstubber for mig selv. Det er ikke noget, men bare gammel vane. Jeg lækker varsomme ord. Jeg er en kran som står og drypper, en to, tre, fire – »

Det er en langsom bok uten de store hendelsene, skrevet i dagbokgenren. Historiene og tiden har av og til voldsomme og uforståelige hopp både forover og bakover, men det er velskrevet. Min anbefaling: man har best utbytte av boka hvis man kjenner til Knut Hamsuns forfatterskap, og bør derfor lese noen av de mest kjente bøkene, før man gir seg i kast med denne.

Kategorier: Litteratur