Nå ha jeg også lest den, mange år etter kakene, luene, filmene, legoklossene og dukkene ble lagt ut i butikkhyllene …
Denne første boka (av 7?) handler om Harry Potter som på sin 11-årsdag får livet sitt totalt forandret. Fra å være foreldreløs og bo under trappen til slemme slektninger, finner han ut at det finnes en parallellverden der han er trollmann og har fått plass på “Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom”. Blant elevene og de ansatte får han både venner og fiender, og oppdager snart at også i denne verdenen er han “annerledes”.
Forfatteren tar et klassisk scenario i fra britisk barnelitteratur: halvvoksne barn som går på kostskole – og snur det opp ned. Vanligvis skjer de spennende episodene i feriene (j.fr. C.S. Lewis’ Narniabøker), mens i Rowlings serie skjer magien på selve skolen. Som barnebok er den absolutt underholdende. Den handler om mot, sannhet, selvsikkerhet, drømmer og forskjellige måter å realisere dem på, og ikke minst vennskap. I tillegg kaster Rowling nok tryllestøv på historien til å gjøre den spennende.
Som voksenlitteratur er det mange tomler ned. Historien baserer seg på et utdanningssystem som fjerner barna fra foreldrene i tidlig alder og etterlater dem nesten uten tilsyn. Indirekte oppfordres det til lyging, stjeling, klikkdannelser og ubarmhjertig oppførsel mot de man ikke liker, for å få det slik man vil – målet helliger midlene! Karakterene er endimensjonale, de slemme er dumme og ekle – de gode er snille og kloke. Det er ikke gitt rom for tilgivelse eller å gjøre det godt igjen. Og hva tenker Harry Potter selv? Hva er det som gjør han i stand til å akseptere sin nye rolle og muligheter? Hvilke følelser har han rundt det som skjer? Og hva tenker Malfang? Her er vi leserne overlatt til oss selv.
Nei, les Harry Potter som det den skal være – ei barnebok som gjør opprør mot voksenverdenen, både innholdsmessig og litterært. Som voksenbok har den store mangler. Hvorfor er det så mange voksne som lar seg begeistre av den? Barnlig sinn? Jeg er utrolig barnslig innimellom =), men det er da grenser …
Bare for å ha sagt det, det skal være 7 bøker i alt ja
Jeg er veldig uenig i mye av det du sier, jeg føler meg voksen (23 år) og jeg er STOR fan. Men; Jeg var heller ikke så overbegeistret for bok 1 da jeg leste den første gangen, men etter bok 2 var jeg fullstendig hektet. Jeg håper du ikke vil la deg stoppe ved denne første skuffelsen, jeg kan som godt som love deg at du vil like bok 2-5 mye, mye bedre, de byr på større utfordringer for Harry og ungene, både følelsesmessige og fysiske.
Ikke alle de slemme er lenger bare onde, og de snille kan man plutselig ikke stole på. Hele verdenen rundt Harry forandrer seg, han (og vi) vet ikke lenger hvem som er på hans side. Fryktelig spennende. Vi får temaer som rasisme og det settes spørsmålstegn rundt trollmannsregjeringen.
I tillegg legger Rowling igjen små skatter i bøkene sine i form av små hint om hva som kommer til å skje i kommende bøker. Det er vidunderlig å gå på leting etter disse og finne ut, bok for bok, at man faktisk får rett. Jeg kan også nevne intertekstualtiteten, du har jo allerede nevnt Narnia, men Rowling bruker mange elementer fra f.eks. Roald Dahl, Shakespeare og de Troyes i sine bøker. Så man kan absolutt ikke kalle Potter-bøkene for enkle bøker, det er meningen at man skal bearbeide dem. Og etter bok 5 kan de ikke gå under betegnelsen “barnebøker” heller.
Og til sist, LES BØKENE PÅ ENGELSK! Mye av magien har forsvunnet ved Bugge Høverstads oversettelse. Det er hvertfall min mening.
Jeg syntes ærlig talt også at boken var flat og kjedelig, men den tok seg veldig opp mot slutten. Faktisk var de 5-6 siste kapitlene veldig bra og spennende. Har ikke plukket opp noen av de andre enda.
Det var strengt tatt ikke før i bok tre det begynner å bli bra. Fire og fem – spesielt fem – er mye mer «voksen». Nivået i bøkene stiger liksom med alderen til Harry.
Forøvrig tror jeg bøkene er best på originalspråket.
Takk for gode anbefalinger om å fortsette å lese bokserien. Det kan godt hende det skjer. Likevel mener jeg at en bok må kunne vurderes ut i fra egenverdien, og ikke at den er en del av en større serie.
Hm, ja og nei. En bok bør kunne bedømmes utfra egenveriden, men man bør heller ikke avskrive dens posisjon i den større sammenhengen (som en del av en serie). Første boka er veldig mye en introduksjon av karakterene og en innføring i «univers og regler». Harry Potter-bøkene er ikke skrevet «i tilfeldig rekkefølge i samme univers», men én sammenhengende historie fordelt over flere volum. (Rowling har valgt å dele bøkene inn i ett skoleår pr. bok. ) Så hvis du begynner rett på bok 3 tror jeg du blir ganske forvirret, og vil synes den er dårlig. Jeg har hørt om folk som har gjort det. Det blir som å begynne rett på «Return of the King» i «Lord of the Rings»-trilogien. Og å såbedømme den utfra «egenverdi» (og jeg vil påstå at denne har ganske liten egenverdi om man ikke har lest de to forestående).
Personlig leste jeg første boka etter å ha sett filmen, og syntes vel egentlig den var ganske kjedelig. Da syntes jeg bok to, som var ukjent terreng, var mye bedre. Og så ble de egentlig bare bedre og bedre. Og i retrospekt var jeg glad for å ha last bok én likevel, fordi den innholder mye bakgrunninformasjon som er viktig senere (og som kommer dårlig med i filmen). Så jeg, som du, fant vel første boks egenverdi til å være «så där», mens i den store sammenehengen (les: serien) var den bedre.
Ellen: jeg er absolutt enig med deg hva angår synet på HP-serien som voksenlitteratur – jamfør min posting m. etterfølgende debatt på http://www.newth.net/eirik/archives/000189.html – et syn som ikke har endret seg etter lesing av nummer 2-4. Bøkene blir så definitivt lengre og mer komplekse etterhvert, men det endrer ikke på det faktum at de er drivende godt skrevet spenningslitteratur beregnet på barn og yngre voksne. Jeg leser dem med glede som det, men ville ikke drømme om – som enkelte i Storbritannia har gjort- å sammenligne Rowlings med Dickens eller andre krevende forfattere.
Stian og MsJoplin: Jeg var litt upresis i formuleringen. Jeg mener ikke at man skal se bort i fra at bøker er “en del av en større serie”, og at de må kunne leses som separate romaner. Bok nr. 2 eller nr. 3 forutsetter selvfølgelig at man har lest den/de forrige. Men bok 1 blir ikke bedre fordi bok nr. 2 er bedre.
For å ta utganspunkt i ditt eksempel om Ringenes herre-trilogien, så synes jeg selv at “To tårn” var den dårligste boken av de tre. Brorskapet splittes og det er vanskelig å skille mellom de forskjellige stedene og kampene. Men boken er uunværlig i sin oppbygging mot finalen i “Atter en konge”. Likevel mener jeg bok 2 kan, og bør, vurderes ut i fra hvordan den tar opp trådene fra den forrige boken, og hva den gjør med dem videre – ikke hvordan neste bok fortsetter.
Jeg er meget uenig i det du skriver om denne boka.
Å anklage voksne som liker den for å være barnslige er mer “barnslig” av deg enn noe annet. Personlig var jeg så heldig at jeg leste denne boka første gang da jeg var 13. Slik fikk jeg liksom muligheten til å følge Harry gjennom årene, selv om jeg har gått forbi ham med mange år nå. Det at du ikke skjønte hvordan harry tenkte og følte, kan ha noe med at du rett og slett har mangler i dette barnslige sinnet. Du kan kanskje ikke huske hvordan det var å være elleve? Hvis det er tilfelle synes jeg veldig synd på deg. Barndommen er kanskje den viktigste fasen i hele livet ditt; du burde ikke glemme hvordan det føltes.
Mitt råd til deg er å lese boka igjen, med litt mer innlevelse denne gang. Og for guds skyld, les den på originalspråket! Bugge Høverstad gjør en dårligere jobb enn det man skulle tro var mulig, ikke bare når det gjelder navn og fantasi-ord, men også når det er snakk om skrivestil. Det er en god grunn til at denne mannen ikke er romanforfatter selv, men lever av å skrive om andres bøker – han kan nemlig ikke skrive…
Videre i serien, ettersom Harry vokser til, vil du også se at følelser og tanker blir mye mer voksne og modne. Og du vil få vite mer om andres følelser og tanker. Rowling har tatt hensyn til hvordan det er å være elleve år i Philosophers Stone, noe som i seg selv er beundringsverdig.
Jeg skjønner godt at du liker boken, Stine, det er jo nettopp det jeg skriver i anmeldelsen: “Som barnebok er den absolutt underholdende.”
Jeg anklager ingen for noe som helst, men man trenger ikke å like alle bøkene man anmelder. Les anmeldelsen på nytt, så ser du at jeg ikke skriver at jeg _ikke skjønner_ hva Harry tenker og føler, men at forfatteren ikke skriver noe om dette, men overlater det til leseren selv. I seg selv kan det være et litterært virkemiddel – men her synes jeg det ikke fungerer. Karakterene blir veldig endimensjonale, vi møter dem kun gjennom ord og handlinger. 11-åringer har mange følelser og tanker, tro meg, jeg jobber sammen med dem daglig, så det kan ikke være det forfatteren vil fremheve.
Å lese bøker på orginalspråket er nok det aller beste, mange ord og vendinger forsvinner i oversettelser. Ulempen er at jeg ikke kan alle orginalspråkene som bøkene jeg har lest er skrevet på. Engelsk er ikke noe problem, det leser jeg hvis det er tilgjengelig. Det var det ikke denne gangen, men jeg tror ikke det forandrer selve handlingen.
Jeg synes at hele boken gjennomsyres av holdningen “målet helliger midlene” – så lenge man selv er god, og meningen er god rettferdigjøres handlingen – selv om den er lik de “ondes”. *Den* holdningen vil jeg ikke formidle videre til de 11-åringene jeg er sammen med.
Selv har jeg lest de to første bøkene, og syntes faktisk det var veldig morsomt. Det eneste “kriteriet” jeg har da, var at jeg ble så fasinert at jeg bare måtte lese videre og videre, for å se hva som skjedde rundt neste sving. Men når det kommer til filmene synes jeg de er en direkte hån av bøkene!
Men det jeg egentlig ville, var å arrestere Ellen litt på det hun sier om Ringenes Herre: Det blir litt vanskelig å si at man kan og bør vudere “bok 2″ utifra hvordan den plukker opp trådene fra “bok 1″, nettopp fordi Ringenes Herre ble skrevet som én bok, og eneste grunnen til at den ble delt opp i tre deler var at forlaget ville ha det slik. Tolkien selv kunne ikke fordra det (papir var dyrere på den tida, og å gi ut hele boka i en stor del ville gjort boka for dyr for mange da den kom ut, er noen av grunnene til at det skjedde). Tolkien hadde kortere og lengre pauser uten skriving av boka, men det skjedde ikke der hvor bokoppdelinga finnes i dag, men forskjellige andre steder. Inndelinga i tre bøker skjedde først etter at boka var ferdig.
Selvfølgelig kan man komme med innvendinger om hvordan boka plukker opp tråder og struktureres underveis, men man kan ikke gjøre det ut i fra kriteriet at boka egentlig er tre bøker.
Skriver ikke dette for å være sær, men mener det må tas med i betraktningen
La deg fascineres og begeistres av Harry Potter, Kenneth!
Jeg mener ikke at barne- og ungdomsbøker _ikke_ er fullverdig litteratur, men voksne trenger ikke å rettferdiggjøre sin lesing av Harry Potter med å sammenligne Rowling med Dickens. I så tilfelle, må HP-bøkene tåle å kunne bedømmes ut i fra voksenlitteraturens kriterier. Og jeg mener fremdeles som jeg skriver i bloggen: “Les Harry Potter som det den skal være – ei barnebok som gjør opprør mot voksenverdenen, både innholdsmessig og litterært.”
Og ja, jeg liker barnebøker. Akkurat nå holder jeg på å gjenlese Narnia-serien, kun for egen del og interesse.
Du kan gjerne arrestere meg på min kunnskap om Ringenes Herre. Jeg har ikke fått med meg historien om papirformatet og utgivelsen av 3 bøker i stedet for 1. Jeg tok opp tråden fra en tidligere kommentar som brukte denne boken/serien som eksempel. Putt inn navnet på en annen bokserie: bok nr. 1 blir ikke bedre fordi at bok nr. 2 er det, men de skal selvsagt sees i sammenheng.
Det du sier om hvorfor du mener det ikke er en god voksenbok har jeg faktisk ikke tenkt over, men når du sier det ser jeg jo at du kan ha rett.
Det jeg lurer på er: Mener du ikke da også at noen av de grunnene du nevner for hvorfor det ikke er en bra voksenbok (lyging, stjeling, klikkdannelser og målet helliger middelet-tenking), også gjør det til en dårlig bok for barn?
Jo for så vidt, Kenneth, så synes jeg “Harry Potter og de vises sten” har fått ufortjent mye oppmerksomhet. Jeg avskriver den ikke, tvert imot så anbefaler jeg den fremfor R. L. Stine-bøkene, som også er veldig populære innenfor samme aldersgruppe. Men det finnes mange gode barne- og ungdomsbøker jeg nevner før denne.
Andre gode barnebok
heisann kul side:)
Haha, likevel er det en grunn til at de har fått så mye oppmerksomhet. Så tror ikke du får med deg verden på å synes bøkene er dårlige.
Kathrine: Jeg har ikke sagt at alle bøkene i Harry Potter-serien er dårlige. I april i år leste jeg den 7. boka “Dødstalismanene”, og jeg må si den var mye bedre enn den første boka i denne serien. Som andre før meg har nevnt, så virker det som om forfatteren har utviklet seg veldig, fått mye konsulenthjelp og/eller hatt medforfattere. Vendingen skjer i bok 4; “Ildbegeret”.
Jeg skriver ikke disse anmeldelsene for å få verden til å mene det samme som meg, men for å lage en huskeliste over bøker jeg har lest og fortelle andre hva jeg synes om dem.
Artig å lese dette hele fem år senere. Rowling skrev enormt mye bedre etter som årene gikk, det er nesten som jeg ikke tror at det er hun som har skrevet bok 6 og 7.
Når det er sagt, så er bok 7 langt svakere enn 6. Den kunne vært mye kortere om de hadde kuttet halvparten av teltscenene vekk.
Enig der, Elf. Jeg synes også mye av teltingen og Harrys “plan” er uten mål og mening i begynnelsen av boka. Rowling begynner å få Stephen King-syken – ordmani!