Forventinger, håp og plikter til det å ha odel, er den røde tråden i fortellingen om hovedpersonen Tori. Vi følger henne fra hennes barndom i Vestfold under 2. verdenskrig og forlater henne i 2001. I løpet av den tiden blir vi kjent med hennes foreldre, besteforeldre, venner, ektemann, svigermor, barn, svigerbarn og barnebarn. Selv om boka er tjukk, er det en kort og komprimert slektsroman, som tar for seg nesten alle de hverdagslige utfordringer vanlige mennesker kan oppleve.

Det er en av bokas svakheter: at den favner alt. Resultatet blir overfladiske og lettvinte løsninger. Det blir liten plass til å utdype hendelsene, man blir ikke kjent med romanfigurene og jeg synes mange av reaksjonene deres er uforklarlige. Slektsstolthet og bygdesladder er noe som Tori strir med hele livet, og hun skuffer meg veldig når hun snur om på holdningene sine – uten forvarsel.

Anne Karin Elstads fortellerteknikk og profesjonelle driv er tilstede, og hun sjarmerer med å veksle mellom bokmål og dialektreplikker. Men det er vanskelig å bli fanget inn av en historie der forutsigbarheten er så tydelig og sterk som her.