«Mundus vult decipi. Ergo decipiatur» – Læresetningen «Verden vil bedras, følgelig bedrar vi den», er noe Arnold Nilsen tidlig lærer sønnen sin, Barnum, som også er bokas hovedperson. Og det er løgnen, bedraget og fortielsen som er aksen i denne boka. Alle personene gjør det: med vilje, i nødverge og av lyst. Alle bærer på sine hemmeligheter.

Vi møter en forfyllet Barnum i voksen alder på en filmfestival i Berlin som filmmanuskriptforfatter. En fax sender han tilbake 8. mai 1945, da historien egentlig starter, og Barnum guider oss gjennom livet hans, fra før hans fødsel til nåtiden. Hans forhold til storebroren Fred er gjennomgripende. Fred er høy, mørk, innesluttet, dyslektiker, streifer, bokserhåp og nattmenneske – mens Barnum er kortvokst, lys, skoleflink, mobbeoffer, skribent og dagmenneske. Tittelen viser til deres slektskap, de er halvbrødre. Hvem som er halvbroren, er opp til leseren å avgjøre: Fred, fordi han er halvbroren til hovedpersonen, eller Barnum, siden han føler seg halv i størrelse og sinn sammenlignet med storebroren. Dette er hovedhistorien, men inni den er det flettet mange små: alenemødre, fraværende fedre, forsvunne naboer, kong Haakons død, Telegrafen i Oslo, verdens høyeste mann, frimerker, bilulykker, ferietur til Italia, polferd, begravelser og mye mer.

Lars Saabye Christensen øser ut av seg. Jeg syntes den første delen var stri å komme seg gjennom, men etter hvert så løsnet det – og da mursteinen på 651 sider var ferdiglest, skulle jeg ønske det var mer. Han har også lagt ut en del litterære påskeegg. Barnum blir for eksempel statist i filmatiseringen av Hamsuns «Sult», og tørkeloftet i Kirkeveien er en ekvivalent til Ibsens loft i «Vildanden». En del hendelser som virker tilfeldig, viser seg senere å være viktige brikker i en større sammenheng. «Halvbroren» har også likheter med Christensens «Maskeblomstfamilien», det er mange vage hentydninger som aldri blir helt bekreftet.

Selve historien «Halvbroren», som Barnum forteller, er en variasjon over løgnen, og det blir opp til leseren å finne ut hva som er sannhet, hvis den er viktig. Som Arnold forklarer Barnum: «Det er ikke det du ser som er viktigst, men det du tror du ser.»

(Anbefalingsgrad: terningkast 5)