«Halvbroren» av Lars saabye Christensen
1. mai 2004 13:00 
«Mundus vult decipi. Ergo decipiatur» – Læresetningen «Verden vil bedras, følgelig bedrar vi den», er noe Arnold Nilsen tidlig lærer sønnen sin, Barnum, som også er bokas hovedperson. Og det er løgnen, bedraget og fortielsen som er aksen i denne boka. Alle personene gjør det: med vilje, i nødverge og av lyst. Alle bærer på sine hemmeligheter.
Vi møter en forfyllet Barnum i voksen alder på en filmfestival i Berlin som filmmanuskriptforfatter. En fax sender han tilbake 8. mai 1945, da historien egentlig starter, og Barnum guider oss gjennom livet hans, fra før hans fødsel til nåtiden. Hans forhold til storebroren Fred er gjennomgripende. Fred er høy, mørk, innesluttet, dyslektiker, streifer, bokserhåp og nattmenneske – mens Barnum er kortvokst, lys, skoleflink, mobbeoffer, skribent og dagmenneske. Tittelen viser til deres slektskap, de er halvbrødre. Hvem som er halvbroren, er opp til leseren å avgjøre: Fred, fordi han er halvbroren til hovedpersonen, eller Barnum, siden han føler seg halv i størrelse og sinn sammenlignet med storebroren. Dette er hovedhistorien, men inni den er det flettet mange små: alenemødre, fraværende fedre, forsvunne naboer, kong Haakons død, Telegrafen i Oslo, verdens høyeste mann, frimerker, bilulykker, ferietur til Italia, polferd, begravelser og mye mer.
Lars Saabye Christensen øser ut av seg. Jeg syntes den første delen var stri å komme seg gjennom, men etter hvert så løsnet det – og da mursteinen på 651 sider var ferdiglest, skulle jeg ønske det var mer. Han har også lagt ut en del litterære påskeegg. Barnum blir for eksempel statist i filmatiseringen av Hamsuns «Sult», og tørkeloftet i Kirkeveien er en ekvivalent til Ibsens loft i «Vildanden». En del hendelser som virker tilfeldig, viser seg senere å være viktige brikker i en større sammenheng. «Halvbroren» har også likheter med Christensens «Maskeblomstfamilien», det er mange vage hentydninger som aldri blir helt bekreftet.
Selve historien «Halvbroren», som Barnum forteller, er en variasjon over løgnen, og det blir opp til leseren å finne ut hva som er sannhet, hvis den er viktig. Som Arnold forklarer Barnum: «Det er ikke det du ser som er viktigst, men det du tror du ser.»
(Anbefalingsgrad: terningkast 5)
7 svar til “«Halvbroren» av Lars saabye Christensen”
“Halvbroren” er en kjempebra bok, men jeg tror neppe at Lars Saabye Christensen noengang igjen vil skrive noe sÃ¥ fenomenalt rÃ¥tt bra som “Beatles”. Men jeg har absolutt sansen for mesteparten av hans bøker, selv den nyeste, “Maskeblomstfamilien”, som fikk litt blandet mottagelse.
“Beatles” er en klassisker - og kan leses mange ganger. Jeg tror nok jeg vil ta for meg “Halvbroren” igjen om en stund, for det var mange skjulte trÃ¥der som jeg ikke fikk samlet i første leserunde. Men “Maskeblomstfamilien” var sÃ¥ merkelig og dyster, at den vil jeg ikke anbefale til nye LSC-lesere, den er mer for viderekomne =).
Grunnen til at sÃ¥ mange holder “Beatles” som sin favoritt, tror jeg skyldes at det for en god del var deres første møte med forfatteren. I alle fall tror jeg dette gjelder for personer av min generasjon (født tidlig pÃ¥ 70-tallet). Ellers er jeg veldig enig i at “Maskeblomstfamilien” kanskje ikke er den ideelle romanen for de som møter Saabye Christensen for første gang, men det er en svært god roman, akkurat som “Halvbroren”.
For øvrig er det interessant Ã¥ se at ogsÃ¥ Kim Karlsen i “Beatles” opptrÃ¥dte som statist i “Sult”. Han stod - sÃ¥ vidt jeg kan huske - i vinduet i leiligheten under filmingen.
Du har nok rett i at for mange er “Beatles” det første møtet med Lars Saabye Christensen i regi av norskfaget, men jeg trodde ikke pensumbøker stod sÃ¥ høyt i kurs i ettertid. Ved nærmere ettertanke kan jo nettopp det være grunnen til at den har blitt til pensumlitteratur …
Jeg synes det er artig med slike “crossovers”. Kan ikke huske Kims statistrolle, men jeg husker Barnums tanker rundt alle forberedelsene med Ã¥ filme ei gate fra en annen tid: gardiner mÃ¥tte skiftes ut, tapet og kankskje til og med møblene inne i husene mÃ¥tte byttes ut med tidsriktige gjenstander.
Jeg mÃ¥ korrigere meg selv litt; det var i “Bly” Kim Karlsen refererte til sin opptreden i “Sult”, ikke i “Beatles”.
Vi leste “Amatøren” pÃ¥ skolen, og jeg ble aldri sÃ¥ veldig begeistret for den. Kanskje av den grunn du nevner; forholdet til pensumbøker. Det er vel ofte slik at dette er litteratur en ville sette mer pris pÃ¥ som voksen leser enn som elev. Mine elever (10. klasse) har akkurat avsluttet arbeidet med “Peer Gynt”, men uten Ã¥ vise det store engasjementet. Likevel vil jeg jo tro at i alle fall noen av dem vil kunne sette stor pris pÃ¥ dette stykket senere.
Det er hyggelig Ã¥ høre at dere liker mÃ¥ten jeg skriver pÃ¥….iallefall de fleste. Det er ikke lett Ã¥ skrive skjønner dere….det tar tid…..anyways….jo det er kjempekjedelig Ã¥ skrive…jeg mÃ¥ innrømme noe…det er faktisk kona mi som skriver alt for meg!haha jeg sitter med chips og ser pÃ¥ ungkarskvinnen pÃ¥ TVN Den RULER!
haha
=)
Vil du kommentere?