Kalde og overskyete dager er fine lesedager. Den siste i bunken er «Keiser og galileer».

Skuespillet er lagt til Romerriket på 300-tallet, der hovedpersonen Julian etter hvert blir keiser. Vi følger hans utvikling fra å være en ung og redd mann, sannhetssøkende student, hevngjerring hærfører og keiser, til hans plutselige død i år 363. Julians dilemma er hvordan han som kjemper for den frie tanke, skal møte den fanatiske og totalitære kristendommen som er i anmarsj.

«Keiser og galileer» handler ikke bare om ideologi og historie, men også om den fryktelige ensomheten. Julian står helt alene. Alle vil at Julian skal kjempe for deres sak, men ingen vil stå ved hans side i kampens hete. Til og med hans familie og venner svikter ham når han trenger dem mest. Sjalusien mot galileeren, som Julian nedlatende kaller Jesus, er stor da han har alt det Julian selv mangler: varme tilhengerskarer som er villige til å gå i døden for ham.

Forfatteren selv mener dette er hans hovedverk, og mye tyder på at han har skrevet seg selv inn i personen Julian. Siden Ibsen ikke var kristen, har spørsmålet vært hvem hans galileer er. Mye tyder på at kan være en samtidig forfatter: Bjørnstjerne Bjørnson.

Det blir for mange personer å forholde seg til, så jeg går litt i surr etter hvert om hvem som er hvem i skuespillets midterste del, men det tar seg opp til en forrykende slutt.

(Anbefalingsgrad: terningkast 4)

Kategorier: Litteratur