Dette er den første boken av fire i slektsserien «Hellemyrsfolket». Handlingen begynner i 1820-årene og handler om en fisker- og småbrukerfamilie i Hellemyren, en mil nord for Bergen. Sjur Gabriel er hovedpersonen som sliter dag og natt for å forsørge familien sin, og hver gang han oppdager at kona Oline har drukket brennevin, slår han henne helseløs. Fattigdom og sykdom preger familien, men håpet tennes da Vesle-Gabriel blir født.
Det er lite å le av, men mye å gråte over i boka. Man blir raskt grepet av handlingen. Amalie Skram markerer dialogen tydelig ved at den foregår på ei gammel og bondsk vestlandsdialekt. Hun bruker været og naturen for å illustrere menneskenes sinnsstemning, og siden det er mye dysterhet og pessimisme, blir omgivelsene beskrevet deretter.
Selv om forfatteren er naturalist, lar hun enkeltindividet ha en viss innflytelse over sitt eget liv. Best viser hun det ved Sjur Gabriels grenseløse farskjærlighet og omsorg for Vesle-Gabriel. Og med sorg i hjertet skjønner vi som lesere at historien er skjebnebestemt, da boken avslutter med setningen: «Fra den dag av drakk både mann og kone på Hellemyren.»
(Anbefalingsgrad: terningkast 5)
Amalie Skrams tro på predestinasjon gjennomsyrer forfatterskapet, men *for* et forfatterskap. Jeg synes hun er uten like i norsk litteratur. Hellemyrsfolket er et glitrende verk som jeg vil anbefale på det sterkeste.
Har ikke lest sÃ¥ mye av henne fra før. Prøvde meg pÃ¥ “Amtmannens døtre”, men mistet taket etter noen sider. Denne boka var annerledes, og jeg gleder meg til Ã¥ ta fatt pÃ¥ resten av serien.
“Amtmannens døtre” er vel skrevet av Camilla Collett. Jeg vil anbefale “ForrÃ¥dt”, “Lucie” eller “Constance Ring” dersom man skal fÃ¥ et solid kjennskap til Skram, foruten “Hellemyrsfolket”. Jeg har i ettertid angret litt pÃ¥ at jeg skrev hovedoppgave om Ibsen i stedet for Skram, men det er slike prioriteringer man mÃ¥ gjøre og som ikke kan omgjøres i ettertid.
Oops, som sagt så er jeg ikke så bevandret i Skrams verden =).
Jeg skal legge boktitlene pÃ¥ minnet. Ibsen var da ikke et dÃ¥rlig valg. Jeg valgte ham som forfatter pÃ¥ livssyn grunnfag og ble veldig fascinert over livshistoriene han beskrev. Ulempen er at det er vanskelig Ã¥ lese skuespill alene …
Jeg synes ikke heller ikke Ibsen var et dÃ¥rlig valg, men i ettertid har jeg blitt mer og mer fascinert av Skram. Derfor ville jeg kanskje valgt annerledes i dag (selvsagt en hypotetisk problemstilling). Likevel hadde jeg det flott i arbeidet med “Samfundets støtter”, bortsett fra at jeg da ble fryktelig lei av det ene stykket. Jeg har ikke lest det siden 1998 og har ingen planer om Ã¥ gjøre det i den nærmeste framtid =). Men ellers leser jeg Ibsen med (u)jevne mellomrom.