Dette er Fossums tredje bok om politietterforsker Konrad Sejer. I denne må han løse flere saker på samme tid: et bankran med gisseltaking i sentrum, et bestialsk drap på et småbruk i Finnemarka og en psykiatrisk pasient fra Varden som er på rømmen. På en eller annen måte henger de alle sammen. Vi blir kjent med pasienten Errki Johrma, bankraneren Morgan, barnehjemsgutten Kannik som melder fra om drapet og psykiateren Sara.

Forfatteren har et veldig levende og beskrivende språk. Vekslingen mellom bankranerens flukt og etterforskningen flettes utmerket i hverandre, og her finnes enkeltscener som fremstår som rene perler. Og da det hele tetner til i skjebnesvangert kammerspill for tre unge aktører, går det kaldt nedover ryggen. Skildring av forholdet dem imellom, blandingen av frykt og samhørighet, avsky og sympati, er meget godt skrevet.

Det som trekker ned er mangelen på tempo og trykk. Karin dveler, hun skildrer, hun tar seg tid – og det skaper utålmodighet: Skjer det ikke noe snart? Hun beveger seg mellom flere sjangere, og jeg er ikke riktig sikker på om dette er en kriminalroman. Kanskje den heller burde kalles et psykologisk drama? God terasse-/strandlitteratur.

P.S.: Hva har Sara skrevet til Konrad som gjør at han reagerer så voldsomt?

(Anbefalingsgrad: terningkast 4)

Kategorier: Litteratur