Jeg må innrømme at jeg har glemt hvor lite man får tid til når man har en nyfødt i huset. Når lyden av barnegråt treffer ørene, må det som er i hendene slippes for å tilfredsstille den nye sjefen. Jeg klager ikke – det er ei kjempekoselig tid, men man prioriterer annerledes. Det blir f.eks. ikke så mye skriving og lesing av blogger og bøker … men litt blir det. Den siste er «Utsikt til paradiset»:

Da Elling får installert teleskop, transistorradio og telefon på soveværelset til sin nylig avdøde mor, og kan se hva beboerne i naboblokka gjør til enhver tid, mener han at har utsikt til paradiset. Han blir en kikker som samler opplysninger, og i beste realityshowmentalitet fantaserer han og legger til meninger, tanker og handlinger til naboene.

Ingvar Ambjørnsen skriver på en måte som gjør at leseren lever seg helt inn i Ellings verden. Han innrømmer at han er en einstøing som har bodd sammen med sin mor i 32 år, men etter hennes død, skjønner han at han er blitt skjermet for livets harde realiteter. Hans sykelige opptatthet for Gro Harlem Brundtland og tvangstanker rundt renslighet øker utover i boka.

Intelligent og lun humor gjennomsyrer fortellingen, men det skjer så altfor lite. Ellings antakelser og fantasi er ikke nok!

(Anbefalingsgrad: terningkast 4)