Livet som adoptert starter med det verste som kan hende et barn: å bli forkastet av sine foreldre. Hele ens bakgrunn er bare tynne ark.

Professor Signe Howell har nettopp tatt for seg den problemstillingen jeg alltid har ønsket å skrive om innenfor sosialantropologien: «Er adopsjon til barnets beste?» Jeg innser nå at det viktigste er ikke at det er jeg som stiller spørsmålet, men at debatten tas opp også innenfor antropologien. I et intervju i Ny tid forteller hun at «barnas beste» har endret seg det siste århundret. I dag står selvsentreringen i fokus når det diskuteres om hvem som kan bli adoptivforeldre. Det er de voksnes behov og krav som gjelder når det snakkes om «retten til å ha barn».

Hun er også kritisk til programmer som «Tore på sporet», der man ser tårevåte gjenforeninger. Det er jo en grunn til at biologiske foreldre velger å adoptere bort barn. Etter det første emosjonelle møtet, er det veldig vanskelig å følge opp forventingene fra alle sider. Det er ikke sikkert at det det man søker etter ligger i de biologiske røttene.

Et absolutt interessant intervju. Jeg gleder meg til å lese hele oppgaven hennes!

Kategorier: Naturfag