Ekteparet Alfred og Rita strever med skyldfølelse siden deres eneste barn, Eyolf, må bruke krykker. I et ubevoktet øyeblikk faller han som baby fra bordet og blir handicappet. Hans foreldre har etter dette et meget anspent forhold overfor hverandre og sin sønn.

Ibsen skriver drivende gode dialoger mellom aktørene i dette skuespillet. Spenningen formelig sitrer mellom Alfred og hans søster Asta. Å finne en livsoppgave, et mål som er større enn seg selv, er noe alle søker etter i dette stykket. Når alt kommer til alt viser det seg at det er ikke det viktigste, men å døyve eller skjule skylden.

Sjalusi er også et sentralt begrep. Det er flere forhold der en person står i veien for den totale lykke. Den mest dramatiske er Ritas sjalusi overfor Eyolf, men også Alfreds kjærlighet for søsteren Asta er tydelig. Skuespillet inneholder den eviggyldige problematikken mellom egne ambisjoner, ønske om følelsesmessig selvrealisering og hensynet til barna. Det peker på konflikter som er velkjente og vanskelig å komme utenom.

(Anbefalingsgrad: terningkast 5)