Ekteparet Alfred og Rita strever med skyldfølelse siden deres eneste barn, Eyolf, må bruke krykker. I et ubevoktet øyeblikk faller han som baby fra bordet og blir handicappet. Hans foreldre har etter dette et meget anspent forhold overfor hverandre og sin sønn.
Ibsen skriver drivende gode dialoger mellom aktørene i dette skuespillet. Spenningen formelig sitrer mellom Alfred og hans søster Asta. Å finne en livsoppgave, et mål som er større enn seg selv, er noe alle søker etter i dette stykket. Når alt kommer til alt viser det seg at det er ikke det viktigste, men å døyve eller skjule skylden.
Sjalusi er også et sentralt begrep. Det er flere forhold der en person står i veien for den totale lykke. Den mest dramatiske er Ritas sjalusi overfor Eyolf, men også Alfreds kjærlighet for søsteren Asta er tydelig. Skuespillet inneholder den eviggyldige problematikken mellom egne ambisjoner, ønske om følelsesmessig selvrealisering og hensynet til barna. Det peker på konflikter som er velkjente og vanskelig å komme utenom.
(Anbefalingsgrad: terningkast 5)
Dette er et godt stykke, som dessverre i mange sammenhenger blir undervurdert, trolig fordi det havner i skyggen av de mer omtalte stykkene til Ibsen. Men absolutt lesverdig (og severdig).
Jeg har dessverre ikke sett den, siden det ikke finnes så mange kulturelle tilbud i utkantsnorge . Jeg kan heller ikke skryte på meg så mange teaterbesøk da jeg bodde i større og sørligere byer enn det jeg gjør nå =). Men et Ibsenstykke er noe jeg absolutt kan tenke med å oppleve på en teaterscene.
Det med mange på teatertilbud er kjent, men det er noen få Riksteaterforestillinger med (u)jevne mellomrom i nærheten, og disse pleier jeg å få med meg. Ibsenstykker anbefales på det varmeste!
takk for nyttig anbefaling! godt at noen leser klassikere også.