Helene er enke etter kammerherre Alving og bærer en dypt bevart hemmelighet. Dagen før minnesmarkeringen av hennes mann, røper hun dette for hennes venn pastor Manders, sønnen Osvald og tjenestepiken Regine. Dette får fatale følger for dem alle. Nye familieforhold, arvelige sykdommer, fordommer og dobbeltmoral dukker opp som gjengangere etter avdøde Alving.

«Gengangere» har mange mange likhetstrekk med gresk tragedie. Alle dårlige trekk herr Alving har hatt og fru Alving har prøvd å skjule, dukker opp igjen i dobbelt styrke som en forbannelse. Ibsen sier ikke i klartekst hvordan dette familiedramaet ender, og det er det som er det geniale i stykket: han lar oss ikke slippe det så lett.

Rollebesetningen er troverdig og dialogene er gode. Det virker som om Ibsen har en forkjærlighet for mennesker som ikke kan la andre leve med løgnene sine i fred. De dukker opp i mange av hans skuespill. Og det ender ofte med at livsløgnen kan være bedre enn sannheten.

(Anbefalingsgrad: terningkast 5)