Elias Rukla møter veggen en dag i oktober. Han har en usigelig vakker kone, gode kolleger og en bra jobb som norsklærer ved Fagerborg videregående skole, men dette er ikke nok. Da han føler at ingen hører hva han sier, får han et ugjenkallelig raserianfall i skolegården. Dette utløser en tankerekke tilbake til de valgene han har gjort i livet.

Dag Solstad bobler over av skriveglede, men dette blir for langtekkelig. Selv om jeg har god kjennskap til både Ibsens ”Vildanden” og Immanuel Kant, synes jeg forfatteren går for langt inn i fortolkninger som ikke umiddelbart kan knyttes til hovedfortellingen. Dermed blir begynnelsen skrekkelig treg, og når handlingen først tar form, blir den veldig hverdagslig.

Hovedpersonen Rukla er på jakt etter en god samtalepartner som han kan dele de viktige spørsmålene med, men han finner ingen pga. sin sjenanse. Dette går på verdigheten løs. Jeg irriterer meg gang på gang hvorfor han ikke kan være mer aktiv ved for eksempel å skrive leserinnlegg, melde seg inn i et politisk parti, invitere folk hjem, gå ut blant folk og åpne munnen – i stedet for å vente på at andre skal ta initiativet.

(Anbefalingsgrad: terningkast 3)