«Genanse og verdighet» av Dag Solstad

en altfor sjenert mann!Elias Rukla møter veggen en dag i oktober. Han har en usigelig vakker kone, gode kolleger og en bra jobb som norsklærer ved Fagerborg videregående skole, men dette er ikke nok. Da han føler at ingen hører hva han sier, får han et ugjenkallelig raserianfall i skolegården. Dette utløser en tankerekke tilbake til de valgene han har gjort i livet.

Dag Solstad bobler over av skriveglede, men dette blir for langtekkelig. Selv om jeg har god kjennskap til både Ibsens ”Vildanden” og Immanuel Kant, synes jeg forfatteren går for langt inn i fortolkninger som ikke umiddelbart kan knyttes til hovedfortellingen. Dermed blir begynnelsen skrekkelig treg, og når handlingen først tar form, blir den veldig hverdagslig.

Hovedpersonen Rukla er på jakt etter en god samtalepartner som han kan dele de viktige spørsmålene med, men han finner ingen pga. sin sjenanse. Dette går på verdigheten løs. Jeg irriterer meg gang på gang hvorfor han ikke kan være mer aktiv ved for eksempel å skrive leserinnlegg, melde seg inn i et politisk parti, invitere folk hjem, gå ut blant folk og åpne munnen – i stedet for å vente på at andre skal ta initiativet.

(Anbefalingsgrad: terningkast 3)

5 thoughts on “«Genanse og verdighet» av Dag Solstad

  1. Det er vel det som er meningen, at Elias Rukla er en, hva skal jeg si, litt irriterende fyr, ja, kanskje til og med treig, om du skjønner, og poenget med boka er ikke selve handlingen, men Elias Ruklas personlighet, for selv om det er lenge siden jeg har lest den nå, så tror jeg fortsatt det, at Elias Rukla har utsikt, han kan tolke verden, på sin måte, men selvinnsikt, derimot, det har han vel ikke, og om han nå har det, så evner han ikke å forandre seg selv, og sin tilværelse, men jeg husker faktisk ikke mer enn dette, bare at jeg likte boka. Som kanskje den eneste i klassen. Særlig det om reklame, at det kommersielle er folkets kunst.

  2. Du har nok rett i at boka foregår på flere plan, men likevel kjeder
    herr Ruklas personlighet meg. Hans manglende evne til å stille ekstistensielle spørsmål om sitt eget liv til sine nærmeste, og likevel lengte etter svarene, gjør ham patetisk.

    Uten å komme med en spoiler, svarer ikke boka til forventingene om hva som skjer da Elias må fortelle sin kone om sammenbruddet i skolegården.

    Boka har også gode sider. Den fikk meg til å tenke på hva den gode samtalen krever – og om jeg er en god samtalepartner …

  3. Enig med Ellen at den er litt treg med å komme i gang, med mye «subjektiv» synsing om Ibsen og «Villanden», men jeg synes likevel den er fin når den kommer i gang. Slutten kan man diskutere om hvor godt den fungerer, for meg gjorde den ingenting for å ødelegge leseopplevelsen.

    Det som fascinerer meg mest med Solstad, er hans evne til å utbrodere og si med 64 ord det han kunne sagt med tre. F.eks. i stedet for å si:

    Sånn var det.

    ville Solstad si:

    Han så ikke bort fra at akkurat no, og det jo no vi snakker om, det er no som er interessant, ikke fortiden og ei heller framtiden, men no, og akkurat no så Elias Rukla ikke bort fra at dette kunne være tilfelle, at ting hadde falt på plass i en slik rekkefølge at dette hadde inntruffet, ja at nettopp sånn kunne det være.

  4. Stian: *rotfl* Du skulle vært med på sketsjskrivingssesjonen jeg var med på i går, denne hadde virkelig gjort seg der. 🙂

  5. Jeg synes Solstad gikk måtelig langt inn i fortolkninger av Vildanden, men om han gikkk lengre enn en del lesere ville ha forventet, er det nettopp fordi slike utbroderinger er en utlegning en viktig livsinteresse hos Elias Rukla. Den så svært detaljfokuserte analysen Rukla foretar av en av dr. Rellings replikker i dramaet, gjenspeiler jo den dype interessen lektoren har utviklet gjennom 25 år lang tjeneste i den norske skolen. Defor vil jeg heller si at dette er en viktig del av handlingen, den viser hvor stor litteraturinteresse Rukla har, men kanskje også at han er kommet ved veis ende, at stagnasjonen starter her fordi det Rukla kan utrette på dette området er uttømt.

    For min del likte jeg boken pga dets lettflytende språk, de lange og til dels omstendelige setninger, og de mange fine, gammeldagse ord og adjektiver. En god forfatter kjennetegnes først og fremst ved språket hans, og Solstads språk er godt. Det lyder som en behagelig melodi i mine ører, uten at det blir for mange avbrytelser, selv om rytmen enkelte steder svikter litt. Et godt språk kan man høre.

    På slutten av boken fattet jeg interesse for relasjonen mellom Rukla og Eva Linde. I slike romaner som Solstads er det ikke først og fremst de ytre hendelsene som driver frem handlingen, men heller beskrivelsen av de underliggende, psykologiske trekk i mellommenneskelige forhold. Jeg likte slutten svært godt, det var ingen under- eller overdrivelse, og det svarte akkurat til mitt lynne.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *