Det er den dynamiske karakteren Nora som bærer hele Ibsens skuespill. Nora beveger seg fra idealisme, forestillinger, fantasi, ønsker og gode intensjoner, gjennom en oppvåkning og til et punkt der hun er villig til å ta en avgjørende handling.

Nora er gift med Torvald Helmer og har tre små barn. Utad er de lykkelig, Torvald får snart direktørstillingen i Aksjebanken og Nora lever sorgløst som sin manns lerkefugl, men Nora bærer på en mørk hemmelighet. I begynnelsen av deres ekteskap forfalsket hun sin fars underskrift for å få penger til hjelp under sin manns alvorlige sykdom. Vil Torvald kunne gjøre ”det vidunderlige”, å tilgi henne og ta ansvar for det hun har gjort?

Ibsen retter et kritisk spørsmål om kvinnerollen i et mannsdominert samfunn for 125 år siden, men er absolutt like aktuell i dag. Nora føler seg som en dukke i et dukkehjem, totalt dominert av sin far og deretter sin mann. Dialogene sitter som et skudd. Og hadde det ikke vært for slutten, ville jeg gitt den en sekser. Uansett hvor langt kvinnefrigjøringen har kommet, er Noras valg uforståelig for meg. Det finnes andre løsninger, men så er også Ibsens kvinner meget dramatiske av seg.

(Anbefalingsgrad: terningkast 5)