Eric Arthur Blair skrev i 1948, under pseudonymet George Orwell, en fremtidsvisjon om hvordan 1984 (han snudde tallene) ville bli. Jeg husker at norsklæreren min flirte godt av denne romanen i 1984 og sa at profetiene ikke ble oppfylt, og ba oss skrive en stil om hvordan det ville bli i 2048. Han tok grundig feil.

Orwell har delt menneskene inn i 3 klasser i framtidens London: medlemmer av det indre parti, partimedlemmer som hovedpersonen Winston Smith og proletariatet. Winston jobber i Sannhetsministeriet som ”korrigerer” historiske dokumenter. Det opererer under ideen om at ”Den som kontrollerer fortiden, kontrollerer fremtiden. Den som kontrollerer nåtiden, kontrollerer fortiden.” Han lever i en verden der Partiet har all makten over Oseania. Tanker, handlinger, ansiktsuttrykk overvåkes gjennom fjernskjermer, og Tankepolitiet passer på at man ikke bryter Partiets vilje. Storebror, Partiets overhode, skal elskes og avholdes, hvis ikke blir man fordampet (tilintetgjort). Boken handler om Winstons opprør mot Partiet, da han er en av dem som fremdeles har hukommelsen i orden.

Orwell har skrevet en skremmende solid roman om hvordan et totalitært samfunn kan kneble individets frihet ved overvåking, hjernevasking og undertrykkelse. Han viser hvordan man kan manipulere språket med å innføre nytaleord. ”Å være fri” kan bare brukes om å være fri for en vare. Å være ”et fritt menneske” eksisterer ikke – det er ”gammeltenking”. Det er ingen koselig lesing, men meget aktuell (der tok min gamle ungdomsskolelærer feil). ”Krig er fred”-slagordet brukes den dag i dag under en annen formulering: ”Til krig mot terrorismen”. Begge hevder at de garanterer vår sikkerhet. Veldig skremmende!

(Anbefalingsgrad: terningkast 6)

Kategorier: Litteratur