Ellida har vokst opp ute i havgapet, og da hun gifter seg med den eldre doktor Wangel og flytter lenger inn i landet, klarer hun ikke å slå seg til ro. Som hustru nr. 2 og stemor for to døtre, finner hun ikke sin rolle oppi dette. De får en gutt, men da han dør som baby, blir hun aldri helt som før. Hun føler en mystisk dragning til havet og blir stadig påmint om en gammel forlovelse med en fremmed sjømann.

Dette familiedramaet handler først og fremst om Ellidas valg mellom det kjente og det fremmede, men også stedatter Bolettes håp om å reise ut i verden. Moralen er lik diktet: “If you love someone, set her free. If she comes back, she’s yours. If she doesn’t, she’s never was.” Alle kjemper for friheten. Ellida tror hun blir fri hvis hun vender tilbake til havet.

Ibsen beskriver denne sitrende følelsen for det mystiske fremmede på en mesterlig måte. Jeg kjenner igjen Ellidas sug mot de mørke, friske havbølgene og mannen med den skiftende øyenfargen – så farlig, men veldig tiltrekkende. Og for å ikke røpe så altfor mye, så er ikke slutten så veldig ibsensk, men en gjennomtenkt fornuftsmessig handling.

(Anbefalingsgrad: terningkast:5)

Kategorier: Litteratur