Etter et fall på sykkelen, innser Andreas Doppler at han aldri kjente sin far, og tar et oppgjør med sitt flinke liv. Han vinker farvel til kone, barn, jobb, nyoppusset hus og slår leir i en lavvo i Oslomarka med en elgkalv som eneste selskap. I nesten 1 år lever han som en naturens mann og småfilosoferer over livet han har levd og lever.

Doppler er en sammensatt fyr. Han liker ikke mennesker, har et anstrengt forhold til familien og snakker lite, men likevel får jeg en slags godhet for ham. Kjente referanser til både litteratur, film og TV bidrar til nikkende i gjenkjennelse, de mange små tankerekkende hans er treffende, og hans møte med andre mennesker er humoristisk. Han går tilbake til naturalhusholdning og bytteøkonomi, stjeler, inviterer innbruddstyven på brennevin og skyter dem han ikke liker.

Det er ikke enkelt å vite hvilken holdning Erlend Loe selv har til problemstillingene han reiser. Doppler kritiserer kapitalismen, forbrukersamfunnet, kulturen og flinkheten i forfatterens kjente naive stil. Det surrealistiske er klart fremtredende siden han kan leve av samme elgkjøtt i over et halvt år, og at kona godtar hans fravær. Er Doppler en visjonær eller en latterliggjøring av et klassisk mannsideal?

Lettlest, morsom, men tynn.

(Anbefalingsgrad: terningkast 4)