Dette er rett og slett norsk litteraturhistorie fritt etter Knut Nærums hukommelse. Han skildrer samfunnet og det skrevne ordet fra steinalderen til 2001 og litt lenger. Der han har sviktende hukommelse eller kommer med kjedelige fakta, sper han på med morsomme og kreative detaljer. Så dette er absolutt en underholdende bok å få med seg hvis man har litt kjennskap til litteraturen som nevnes.

Sett under ett er kvaliteten varierende. Begynnelsen er best, kapitlet om “Firehundreårsnatten: Svart død, dansk okkupasjon, norsk muntlig og salmer” er glitrende. Forfatteren skriver mye og godt om både Ibsen og Hamsun, men sveiper bare innom samtidsforfatterne med noen få setninger. Slutten virker som å være et hastverksarbeid.

Nærum er kjent for sine anekdoter og lattervekkende konklusjoner. I fra boka:
Om svartedauden: “Renslighet sto ikke høyt i kurs. Det å vaske deg på hendene etter at man hadde vært på toalettet, var et fremmedord. Selv toalett var et fremmedord, innlånt fra fransk. Hadde de enda lånt inn litt såpe.”
Om Bjørnstjerne Bjørnson: “Bjørnsons mest kjente og samtidig vanskeligste verk er naturligvis teksten til nasjonalsangen, ”Ja vi elsker”. Nordmenn har snart hatt 200 år til å lære seg teksten, men kan fortsatt ikke mer enn første vers.”
Om informasjonsteknologien: “Informasjonsteknologien binder verden tettere sammen. Teknologien, mediene og handelen kjenner ingen landegrenser. De eneste som kjenner landegrensene, er flyktninger.”

Boka har en høy humrefaktor, men krever at man kan litteraturhistorien for å skjelne mellom fakta, assosiasjoner, fantasi og forvekslinger.

(Anbefalingsgrad: terningkast 4)