På Rosmersholm bor Johannes Rosmer, enkemann og tidligere sogneprest, sammen med Rebekka West som pleiet Rosmers sinnsforvirrede kone, til hun druknet seg i Møllefossen. Johannes og Rebekka nærer en intellektuell og begjærløs kjærlighet til hverandre. De vil “gjøre alle mennesker i landet til adelsmennesker ved å frigjøre sinnene og lutre viljene”. Klarer Rosmer å gjennomføre sin livsoppgave, selv når innflytelsesrike mennesker vender ryggen og fortiden innhenter ham?

Ibsen har vært finurlig med å la oss først tro at stykket handler om Johannes’ frafall fra gudstroen og hans nye visjoner, for deretter å rette søkelyset på Rebekka, kvinnen som har stor, kanskje altfor stor, innflytelse på Rosmersholm. Hvem er denne kvinnen? Og hvorfor følger hun ikke hjertet når hun endelig har oppnådd det hun ville?

Dette er et av de mest sammensatte og vanskeligste skuespill jeg har lest av denne forfatteren. Jeg har lest det flere ganger, men får aldri helt tak på det. Det er mye som aldri sies direkte, men bare antydes vagt.

(Anbefalingsgrad: terningkast 3)