Papirbilder
1. februar 2005 13:00
Selv om det er bra å digitalisere bilder, synes jeg det er kjekt å ha dem i papirformat også. Jeg har tidligere nevnt at det er bare i begynnelsen det er stas å rigge opp lysbildeframviser, slå på DVDspiller og TV, eller fyre opp PC med diverse programmer for å vise bilder til ulykksalige ofre som ikke tør å si nei til å se foto fra siste feriereise, minsten spise sin første grøt, sneipen sykler på tohjulssykkel, julemiddagen eller arbeidskolleger på fest. Da er det mye hendigere å lure frem et album til vedkommende, gjerne med en artig tekst og litt tegninger og dekor rundt.
Da jeg hadde et APS-kamera fikk jeg fremkalt filmene jevnlig etter ca. 2 ruller. Etter at jeg fikk digitalkamera ble det med ett litt vanskeligere. NÃ¥r har jeg tid til Ã¥ sette meg ned Ã¥ velge ut bildene som skal “fremkalles”/skrives ut/til utskrift? Og nÃ¥r har jeg tid til lime dem inn i album? Aldri! En ting har jeg lært av min mor og svigermor: ta meg tid! Ellers vil skoeskene med bildene hope seg opp, til man glemmer datoer og hendelser. Et bilde uten tekst har ingen verdi ifølge historikere.
Nå er jeg altså i gang med ei ny økt med bildeuttaking, og ser at jeg må starte fra oktober i fjor!
4 svar til “Papirbilder”
Det siste du sier er utrolig viktig. Jeg driver litt med slektsgransking. Her opplever jeg dessverre at jeg ofte kommer over gamle og flotte bilder, men problemet er at ingen vet hvem som er avbildet og hvor og når bildet er tatt. I slike situasjoner nytter det lite med etterpåklokskap. Derfor er det svært viktig å tenke langsiktig når man arbeider med systematisering av bilder.
Helt klart! Samtidig som jeg scanner bilder har jeg lært at jeg skal lage et lite tekstdokument, der jeg noterer nummer på bildet, hvor, når, hvem. Hvis jeg ikke vet hvem, så beskriver jeg klærne.
Jeg har feriebilder fra 1996 som ennå ikke er fremkalt. Tror det er en yrkesskade fordi jeg fotograferte så mye i jobben de første årene. Har dog ganske store planer om å lage mange lekre fotoalbum på mine pensjonistdager. Eller noe i den dur.
Kanskje noe i den dur, Ine. Pensjonistlivet er ingen hvile på lauvbærblad nå for tiden. Mine foreldre er så travelt opptatt at besøk må avtales flere dager i forveien. Her er det ingen umiddelbare kakeduftende, åpne armer, men heller et vent-litt-skal-bare-sjekke-med-kalenderen-først, til tross for at de er besteforeldre til to deilige gutter.
Når det er sagt, så går det som regel bra, hvis det kræsjer med noe annet, setter de det som oftest til side.
Vil du kommentere?