Handlingen er lagt til England i år 632 etter Ford (som i Henry) eller rundt år 2500 etter vår tidsregning. Verden styres av World State og har som mål at folket skal være så lykkelig som mulig. Dette gjøres ved å masseprodusere klonede mennesker i fabrikker. Fostrene utsettes for ulike kjemiske og fysiske påkjenninger for å bli forberedt til et kastesamfunn. Barndommen tilbringes på institusjoner med conditioning og hjernevasking for å akseptere sin fremtidige stilling i samfunnet. Et ungdommelig og promiskuøst liv leves, uten sykdom og elde, til man dør i 60-årsalderen. Familiebånd, forelskelse, religion, kultur og annen vitenskap enn den offisielle er forbudt, da de truer den stabile lykke. Stress, smerte og ubehag holdes i sjakk med det narkotiske stoffet soma.

Himmel eller helvete? Huxley skrev dette i 1932, men tar vår nåtid på kornet: genmanipulering, fosterdiagnostikk, oppløsning av kjernefamilien, heldagsskole, masseproduksjon av overfladiske realityserier og lykkepiller … Det er mange interessante filosofiske betraktninger og det stilles spørsmål om hva som gjør livet verd å leve. Han gir ingen klare svar, men viser at den absolutte lykketilstand tar fra menneskene retten til å ha følelser og en fri vilje.

Det er et fantastisk konsept, men Huxley får det ikke helt til i romanform. Boka har mange referanser til historiske personer og hendelser. Tittelen er fra Shakespeare, litteraturen som John the Savage ble oppfostret på. Selv om forfatteren leker med nye ord og vendinger, synes jeg språket og dialogen blir stiv. Handlingen er springende og ukomplett, og jeg får ikke helt tak på hovedpersonene. En av dem, Bernard Marx, blir ikke presentert før halvveis ut i boka, og feiger ut på slutten. Forventingene mine blir ikke helt innfridd.

(Anbefalingsgrad: terningkast 4)