Fiskegrateng

Jeg elsker fisk, dessverre spiser jeg det for sjelden og ofte er det frysevareprodukter. Ikke et vondt ord om Findus (men forferdelig nettside)! Hadde det ikke vært for dem, ville jeg kanskje ha lidd av omega 3 fettsyre-mangel. Jeg har tidligere blogget om mitt forhold til matlaging og oppskrifter, så jeg oppsummerer det kort: jeg er heldig som bor sammen med en som er glad i å lage mat. Nå har det seg slik at vi jakter på en oppskrift på en god fiskegrateng. Den skal bl.a. inneholde:

  • Fisk
  • Muskatkrydra hvit saus (ja, akkurat som i reklamen)
  • Makaroni
  • Egg
  • Og selvfølgelig brødsmuler på toppen

Og oppskriften bør inneholde nøyaktige mål, siden vi har erfart at den hjemmelagede kan bli noe for tørr. Og premien for den beste oppskriften er en middagsinvitasjon!

“Kongsemnene” av Henrik Ibsen

men hvem er den største mann?Kongsemnene er motpolene Håkon Håkonsson og Skule Bårdsson på begynnelsen av 1200-tallet. Norge er preget av borgerkrigstilstand og ideen om å samle de ulike delene av Norge til en stat vokser fram som en kongstanke. Håkon er uekte sønn av kongen, mens Skule er halvbror til kongen. Da Håkon innsettes som konge, blir den maktglade Skule fryktelig sjalu, og den slue biskop Nikolas gjør ikke striden bedre ved å så tvil om hvem som burde styre Norge.

Ibsen har brukt historiske personer i dette dramaet, og det er lett å se at han er fascinert av Skule jarls sjelekamp, fremfor Håkon som får alt i hendene. Da Skule spør skalden Jatgeir om hvor han kan finne noen “som lyder meg uten vilje selv, – som tror usvikelig på meg, som vil holde seg innerst til meg i godt og ondt, som kun lever for å lyse og varme over mitt liv, må dø om jeg faller. Gi meg et råd, Jatgeir skald!”, får han til svar: “Kjøp eder en hund, herre.” Der Håkon er elsket av folket er Skule er ensom, Håkon får sønner mens Skule får døtre, Håkon har en kongstanke – Skule låner den. Dialogene er gode og konfliktene i Kongsemnene er tidløse.

Selv om persongalleriet er besatt av historiske personer, er ikke stykket helt historisk korrekt. Mye av bakgrunnsstoffet er hentet fra Sturla Tordssons ”Soga om Håkon Håkonsson”, men forfatteren har lagt til egne fortolkninger. Annet er ikke å forvente når man skal skrive skjønnlitterær historie, eller var det historisk skjønnlitteratur?

(Anbefalingsgrad: terningkast 5)