Kongsemnene er motpolene Håkon Håkonsson og Skule Bårdsson på begynnelsen av 1200-tallet. Norge er preget av borgerkrigstilstand og ideen om å samle de ulike delene av Norge til en stat vokser fram som en kongstanke. Håkon er uekte sønn av kongen, mens Skule er halvbror til kongen. Da Håkon innsettes som konge, blir den maktglade Skule fryktelig sjalu, og den slue biskop Nikolas gjør ikke striden bedre ved å så tvil om hvem som burde styre Norge.

Ibsen har brukt historiske personer i dette dramaet, og det er lett å se at han er fascinert av Skule jarls sjelekamp, fremfor Håkon som får alt i hendene. Da Skule spør skalden Jatgeir om hvor han kan finne noen “som lyder meg uten vilje selv, – som tror usvikelig på meg, som vil holde seg innerst til meg i godt og ondt, som kun lever for å lyse og varme over mitt liv, må dø om jeg faller. Gi meg et råd, Jatgeir skald!”, får han til svar: “Kjøp eder en hund, herre.” Der Håkon er elsket av folket er Skule er ensom, Håkon får sønner mens Skule får døtre, Håkon har en kongstanke – Skule låner den. Dialogene er gode og konfliktene i Kongsemnene er tidløse.

Selv om persongalleriet er besatt av historiske personer, er ikke stykket helt historisk korrekt. Mye av bakgrunnsstoffet er hentet fra Sturla Tordssons ”Soga om Håkon Håkonsson”, men forfatteren har lagt til egne fortolkninger. Annet er ikke å forvente når man skal skrive skjønnlitterær historie, eller var det historisk skjønnlitteratur?

(Anbefalingsgrad: terningkast 5)