En kvinnelig forfatter i 40-årene blir bortført av en drosjesjåfør i Oslo sentrum. Han kjører henne til ei hytte i Østmarka der han har planlagt å voldta henne. Som i 1001 natt begynner hun å fortelle om seg selv, både sanne og oppdiktede historier, for å utsette det uunngåelige. Hun får merke på livet at ord har makt, på den ene siden kan de være farlige og provosere frem uønskede handlinger, mens på den andre siden kan de kanskje redde liv.

Det er en intens og minimalistisk roman som i hovedsak dreier seg om 2 personer: kidnapperen og offeret i et handlingsspenn på noen får timer. Dette understrekes ved å unngå kapittelinndeling, slik at leseren føler at dette skjer fortløpende. Handlingen foregår på 2 plan – den faktiske bortføringen og det kvinnen tenker og dikter. Det virker nesten som om den første historien er et påskudd for Nilsen til å kommentere sitt eget forfatterskap.

Kidnappingshistorien blir for svak. Hun klarer bare delvis å gi gode svar på hvem kidnapperen er, hvorfor han bortfører henne, hvordan han skal gjennomføre det og om hun kommer levende fra det. Språket er leservennlig og kanskje litt for hverdagslig når uhyggen og råskapen skal skildres.

(Anbefalingsgrad: terningkast 3)