Jeg husker noe jeg lenge trodde var et barndomsminne. Det er tidlig på morgenen på 17. mai, kanonene skyter salutt for grunnloven og mamma trer på meg bunaden. Med hendene langt over hodet, dekker skjorta så vidt navlen og bunadsvesten sitter fast over skuldrene. Altfor liten siden sist! Mamma aner råd, setter meg på barnesetet på sykkelen og hiver seg i syklinga med flagrende kåpe etter seg. I byen er det utrolig nok et stort utvalg av festantrekk, selv om det er langt ut i mai med mange konfirmasjonshelger. I en av disse butikkene fant vi bunaden min. Den hadde svart stakk og rød vest pyntet med kantebånd med gule blomster, hvitt blondeforkle og skjorte i samme mønster. Det var den fineste bunaden jeg hadde sett!

I ettertid skjønner jeg at det kan ikke ha vært på selveste nasjonaldagen vi handlet klær, og når jeg ser igjennom bilder fra den tiden, kan jeg ikke finne akkurat den bunaden jeg husker for mitt indre øye. Den var nok vakrere enn virkeligheten. Min mor er en ganske praktisk dame, så jeg tror nok prøvingen av klær foregikk noen dager før, slik at hun rakk å vaske dem før 17. mai.

Noe av denne praktiskheten har dryppet pÃ¥ meg, og nÃ¥ er Magne minstemanns setesdalsgenser ferdig. I dag strikket jeg siste maske i kragen pÃ¥ pinne nr. 2,5 i Babyull i størrelse 1 Ã¥r. Et passe antrekk til det variable været vi pleier Ã¥ ha denne dagen … Siden far og lillebror har samme genser, har Anders storebror ønsket seg likens, selv om han har kommet i en alder han ikke liker ullklær.

Kategorier: Kunst og hÃ¥ndverk