Den spanske gjetergutten Santiago drar på en reise til Egypt for å finne en skatt, etter å ha fått tydet en drøm han har drømt to ganger. På denne reisen treffer han bl.a. en konge, en handelsmann, en engelskmann, en ørkenkvinne og en alkymist, som alle blir en del av hans historie og er med på å hjelpe ham frem til målet.

Det er en poetisk fabel som også har en indre historie som ofte henviser til bibelske hendelser, alkymiens lære og filosofiske betraktninger. Til tider får denne indre historien en slik overvekt at de ytre hendelsene med gjetergutten lider av progresjon. Dialogene er unormale og personene er flate og livløse, i tillegg til et naivt språkbruk. Den største svakheten med boka er nok oppleksingen av livets selvfølgeligheter: Følg drømmen din, lytt til hjertet, det finnes ingen tilfeldigheter, skatten ligger der hjertet er, lev din historie og lignende som repeteres til det kjedsommelige.

Jeg føler også at Paulo Coelho har noen løse tråder. Hva skjedde med kjøpmannens datter, hun som egentlig var igangsetteren til Santiagos reise? Glemte gutten henne? Hvis lykken/skatten er der hjertet er, hvorfor kan ikke hjertet forandre dets kurs? Er det bare menn som skal følge sine drømmer, siden kvinnen vet at hun må vente på sin mann (j.fr. Fatima, ørkenkvinnen)?

Jeg synes det er en tankevekker at ”Alkymisten” trykkes til lesernes bryst over hele verden, ja til og med de som ikke leser så mye. Kanskje boka ikke bør vurdere som ei skjønnlitterær bok, men heller et fenomen i samtiden. Siden jeg i utgangspunktet lever min egen historie og tar selvstendige valg, trenger jeg ikke en bok til å fortelle meg slike sannsynligheter. Da gjenstår spørsmålet hvorfor så mange mener denne boka gir dem meningen med sitt liv …

(Anbefalingsgrad: terningkast 3)