“Alkymisten” av Paulo Coelho
26. mai 2005 13:00
Den spanske gjetergutten Santiago drar på en reise til Egypt for å finne en skatt, etter å ha fått tydet en drøm han har drømt to ganger. På denne reisen treffer han bl.a. en konge, en handelsmann, en engelskmann, en ørkenkvinne og en alkymist, som alle blir en del av hans historie og er med på å hjelpe ham frem til målet.
Det er en poetisk fabel som også har en indre historie som ofte henviser til bibelske hendelser, alkymiens lære og filosofiske betraktninger. Til tider får denne indre historien en slik overvekt at de ytre hendelsene med gjetergutten lider av progresjon. Dialogene er unormale og personene er flate og livløse, i tillegg til et naivt språkbruk. Den største svakheten med boka er nok oppleksingen av livets selvfølgeligheter: Følg drømmen din, lytt til hjertet, det finnes ingen tilfeldigheter, skatten ligger der hjertet er, lev din historie og lignende som repeteres til det kjedsommelige.
Jeg føler også at Paulo Coelho har noen løse tråder. Hva skjedde med kjøpmannens datter, hun som egentlig var igangsetteren til Santiagos reise? Glemte gutten henne? Hvis lykken/skatten er der hjertet er, hvorfor kan ikke hjertet forandre dets kurs? Er det bare menn som skal følge sine drømmer, siden kvinnen vet at hun må vente på sin mann (j.fr. Fatima, ørkenkvinnen)?
Jeg synes det er en tankevekker at Alkymisten trykkes til lesernes bryst over hele verden, ja til og med de som ikke leser så mye. Kanskje boka ikke bør vurdere som ei skjønnlitterær bok, men heller et fenomen i samtiden. Siden jeg i utgangspunktet lever min egen historie og tar selvstendige valg, trenger jeg ikke en bok til å fortelle meg slike sannsynligheter. Da gjenstår spørsmålet hvorfor så mange mener denne boka gir dem meningen med sitt liv
(Anbefalingsgrad: terningkast 3)
5 svar til ““Alkymisten” av Paulo Coelho”
Jeg er blant dem som ikke leser så mye, og som likte Alkymisten veldig godt. Men herregud, den forandret ikke livet mitt - selvfølgelig gjorde den ikke det. Jeg likte den fordi det er en positiv, oppmuntrende historie, fortalt med et enkelt språk. Verken mer eller mindre.
Jeg er enig i anmeldelsen, men ikke terningkastet: Selv triller jeg en ener.
Men eneren er nok farvet av nettopp det du påpeker, at den blir til de grader lovprist av den kolossale tilhengerskaren boken har.
Her er mine synspunkter boken:
http://www.kristiane.org/archives/000520.html
P.S. Se opp for illsinte Alkymisten-fans, som googler seg hit etter dette innlegget
Synes den var en eneste lang lidelse. Og pass deg for Alkymisten-fans ja, jeg har mange ganger vurdert å stenge kommentarene på følgende innlegg hos meg:
http://vgrd.dk/arkiv/2003/06/alkymisten/
..men det har roet seg, så det får stå enda en stund
Føyer meg inn på listen over de som ikke likte den jeg også. Jeg synes den bare var traurig å lese og ga til slutt opp halveis i boka.
Før ga jeg alltid boka en sjanse og leste den ferdig, uansett kvalitet. Nå er jeg mer bevisst tiden og leser minst 50 sider før jeg klapper den sammen.
Med Alkymisten følte jeg et “kulturelt ansvar” - å vite hva folk snakket om. Og til tross for alt jeg har skrevet ovenfor, så var det en fiffig slutt, selv om den var forutsigbar.
Vel, blir Alkymisten-tilhengerne for hissige, så får dere hjelpe meg med å roe gemyttene =).
Vil du kommentere?