Mens jeg er i det boklige hjørnet har Eirik utfordret meg til en ny bokmeme: “å liste opp norske bøker av norske forfattere som “alle” har lest, men som man selv med skam må bekjenne at man ikke kom igjennom.” Den kunne ha blitt ganske lang hos meg, men nå ser jeg at de andre har begrenset seg til 5 *puh*.

• “Bokhandleren i Kabul” av Åsne Seierstad. Jeg har litt problemer med skjønnlitterære faktabøker, de griper meg ikke.
• “Snorre Sturlasons kongesagaer” av Snorre Sturlason. Dette er en bok jeg har påbegynt mange ganger. Selv om dette kanskje er vårt fremste nasjonalverk, detter jeg fort av lasset. Begynnelsen er fengende, hvor (guden) Odin er menneskliggjort som en storbonde i Norden, men når kongerekka ramses opp med 15-20 linjer på hver, blir det litt hektisk for meg. Det er den samme grunnen til at J.R.R Tolkiens “Silmarillion” ble litt heavy for meg. Når slektsnavn etter slektsnavn ramses opp i hver sine avsnitt med sine meritter, uten å bindes sammen (Eller gjør de det? Kan dere som har lest “Silmarillion” gi meg et dytt til å lese videre?), og i tillegg være oppdiktet i en oppdiktet verden (Tolkien var nok fascinert av Snorre), kom jeg ikke lenger enn til side 50 (min grense for å legge fra meg en bok før jeg har lest siste punktum).
• “Juvikfolket” av Olav Duun. Og hele serien på 6 bøker. Jeg har sansen for slektsromaner, men ikke for alle penga. Duun kom vel til meg i en periode der jeg var mettet med slekt og slektsromaner.
• “Fuglane” av Tarjej Vesaas. Jeg vet at fuglene var rugder, mer trenger jeg ikke å vite.
• “Historien om Norge” av Karsten Alnæs. Det var det der om å blande fakta med fiksjon og engasjere seg. Jeg må nok stramme meg opp der. 5-bindsverket skuler stygt på meg fra bokhylla.

Nå utfordrer jeg mine lesere til å ta opp hansken, og har du ingen blogg kan du skrive i kommentarfeltet mitt. Klør du i fingrene dine, Kikkan?

Kategorier: Litteratur