Jeg har aldri blitt oppringt av Norsk tipping som har bedt meg om å sette med ned, før de fortsetter. Kan heller ikke skryte på meg noen større premier annet enn en Stokke barnestol (konkurranse på Barnimagen), en stor, grå leketøyselefant (17. mailodd i barnehagen), ei eletrisk skrape (kryssordblad), en leketøystiger (på tivoli), en leketøyskatt (tegnekonkurranse) og masse leketøysbamser, perlekjeder og annet juggel.

Andre ganger faller lykkeloddene tett. Tror det er Yves Rocher og Det Beste som alltid lar meg tro at jeg kan være blant vinnerne, hvis jeg bare gjør et eller annet først. Jeg har aldri orket å gjøre alt de ber meg om å gjøre, så jeg har ganske mange premier utestående hos dem.

Nå prøver Kims seg med nesten samme metoden, bare at de er litt mer gnien på premiebeholdningen. Utgangspunktet er skrapelodd som ligger i potetgullposen. Hvis man skraper fram tre like kosepremier, så kan man vinne dem, hvis man i tillegg lager ei fengende setning med produktnavnet. Nå har jeg skrapet 3 lodd, men har ennå ikke vært i nærheten av et hjemmekinoanlegg, et minikjøleskap eller behagelige lenestoler. Og jeg er ikke så desperat at jeg går inn på siden deres for å skrape online-lodd.

Det er vel egentlig det jeg vil fram til: Når skal reklamefolk skjønne at vi forbrukere ikke er så desperate at vi gidder å gjøre alt som skal til for å vinne premier. Eller er det jeg som har blitt for kravstor? Har hjemmekinoanlegg, vil ikke ha en hvilken som helst billigbil, men en økonomisk, dieseldrevet eller motorsterk, nr. 2 bil, jeg vil også ha bøker jeg ikke har lest, lenestol i farger som går til “den nye stuen” (når vi får råd til det), sminke og velgjørende kremer som passer til min hud og koselige bamser som ikke ser ut som de kommer fra det ytre rom.

Konklusjon: Premier bør være i kontanter og man bør ikke gjøre så mye annet enn å ta lodd for å vinne. Og nei, jeg tipper ikke, det er det Lasse som gjør …

Kategorier: Samfunnsfag