En fattig, spansk lavadelsmann forleser seg på ridderromaner og får etter hvert en nokså forvridd virkelighetsoppfatning. Han tror han er en ridder, tar navnet Don Quijote, tørker støv av sine forfedres rustninger og våpen, saler opp sin gamle arbeidshest Rosinante og tar med seg sin jordnære nabo, bonden Sancho Panza som væpner. På sin ferd gjennom 1600-tallets Spania ønsker Quijote å bekjempe verdens urettferdighet og vinne kvinnen han elsker, den skjønne Dulcinea av Toboso.

I flere sammenhenger er boka kåret til verdens beste, noe som gir en del forventninger jeg synes den ikke innfrir. Boka inneholder mange små noveller inne i selve ridder-/vandrerromanen, akkurat som kinesiske esker, men etter å ha lest 3-4 fortellinger skjønner man tegningen og vet hvordan resten ender. De er varianter over samme tema og har ingenting med selve hovedhandlingen å gjøre.

Første bok og de 400 første sidene er den beste delen, andre bok og de 402 neste sidene, skrevet 10 år senere, er annerledes skrevet, men likevel en repetisjon av første bok, bare mer langdryg og vanskelig å få tak på. Det tok 2 år før jeg endelig ble ferdig med siste del!

Som leser vil man etter hvert venne seg til Don Quijote og ta ham for det han er: en tragikomisk skikkelse. Han endrer seg fra å være helt uforstående gal, til å glimtvis å komme med sin skarpsindighet – noe som gjør at man lurer på hvem som egentlig er gal. Den nøkterne Sancho er vanskeligere å forstå. Selv om han lengter hjem til familien sin og vet at herren hans er gal, følger han trofast etter – ikke for å beskytte Quijote eller andre fra hans galskap, men i påvente av lønnen: å være guvernør over sin egen øy.

Cervantes forfatterskap har også satt spor i dagligspråket. Både “en kamp mot vindmøller” og en “Don Quijote” er å finne i norske ordbøker som henholdsvis “en kamp mot innbilte motstandere” og “en virkelighetsfjern, latterlig idealist”.

Min leseopplevelse: