Den siste revolvermannen, Roland av Gilead, jakter etter den sortkledde gjennom ørkenen. På en eller annen måte innehar han svarene på det postapokalyptiske universet de befinner seg i og Rolands søken etter tårnet. Dette er første bok av sju i en fantasy-serie om “Det mørke tårn”.

Inspirert av Tolkiens “Ringenes herre” og Sergio Leones “The Good, the Bad and the Ugly”, har Stephen King skapt det han selv mener er hovedverket i sitt eget forfatterskap. Det har tatt 33 år å avslutte “Det mørke tårn”.

Det er andre gang jeg leser denne boka. Første gang var på engelsk, men den virket litt diffus, så jeg leste den på nytt siden den ble oversatt til norsk i fjor. Og jeg har kommet frem til samme konklusjon: Revolvermannen er ikke enkel å forstå. Begynnelsen er forvirrende. Som leser har jeg ingen ide om hvorfor Roland leter etter den sortkledde, hvor han er og hvorfor han leter etter det mørke tårnet. Det er en blodig, mørk og voldelig fortelling med en hovedperson jeg ikke er helt sikker på om jeg liker eller hater. Er han en helt, eller hva er han? Dette imponerte ikke. Gi meg litt mer sjarm, humor og innsikt i bøkene som følger, herr King!

Min leseopplevelse: