Livet på gården Stavsund skildres rundt det unge ekteparet Ragnhild og Håkon. Hun har troen på at det finnes noe godt i ethvert menneske, støtter mannen sin i alt og oppmuntrer ham i hans planer om å bygge et større kvernhus. Deres motsetninger er kårfolket Didrik og Tale, Håkons foreldre. Didrik har samme drømmen som sønnen, men vil ikke samarbeide da han ønsker alt overskuddet selv. Tale har gjennomskuet ham, men innfinner seg med situasjonen og gir verbale spark til omverdenen.

Boka starter noe tregt, men tar seg noe opp da Håkon viser sjalusi og snarsinne, og Didrik pønsker på djevelskap. Den beste delen er da Ragnhild plutselig tar avgjørelsen alle andre ønsker å gjøre. I sin naivitet prøver hun å rettferdiggjøre det ved at hun reddet et annet menneske. Ektemannen forstår ikke hennes offer, og hun erfarer at “det vonde drep ein ikkje med øks”.

Håkon spør seg selv:“- Er det mord å gjera ende på ein mordar? – Kva skal ein kalle sonen til ein mordar? – Kvifor er det verre å ta live av eit menneske enn å gjera ei anna synd? For Vårherre er da alle synder like og alle syndarar jamnsvarte.”

Duun tar opp ei etisk problemstilling som er like aktuell i dag som i 1929. Ved å fortelle den enkeltes historie, viser han at den enkeltes skjebne er knyttet til dets medmennesker. Det er mange hendelser og tilfeldigheter som gjør at et menneske handler som det gjør. Hvis man kjenner til foranledningen, kan man da dømme et menneske som ondt eller godt?

Min leseopplevelse: