Oda eller Otilia som hun egentlig het, var bl.a. regjeringsadvokat Lassons datter, trelasthandler Jørgen Engelharts ekskone, maleren Christian Kroghs kone, forfatteren Hans Jægers elskerinne og maleren Edvard Munchs fortrolige. I tillegg var hun firebarnsmor og malerinne. Hennes sterke personlighet, skiftende sinn, udefinerbare kjærlighetsliv og til tider vinglete vilje, gjorde at hun fikk mange roller, men klarte ikke å spille dem alle. På slutten av 1800-tallet ble hun det fremste symbolet på Christiania-bohemens kvinneideal.

På samme måte som forfatteren ble jeg fascinert av Per Kroghs maleri fra Grand Café. Det er Oda og søsteren Alexandra som fanger øyets oppmerksomhet. Gjennom mye diktning, en rekke sitater og en del dokumentarisk stoff, syr Bjørnstad sammen en dokumentarroman om Odas liv. Selv skrev hun på et manuskript som visstnok ble brent etter hennes død.

Boka er veldig variabel. Forfatteren klarer ikke helt å bestemme seg for tiden han skriver i, er det i vår tid eller på 1800-tallet? Han har selvsagt fornyet språket for å gjøre historien mer lesbar, men tilfører ordanakronismer som kommer fra nyere tid.

Likevel er bokens beste deler der Bjørnstad dikter fritt om Odas liv og valg. De autentiske brevene mellom Hans Jæger og Oda er den kjedeligste lesningen. Jeg synes også Odas syn på Christian Krogh er spennende. Han forandrer seg fra å være en genial kunstner, til å bli en tafatt mann som truer med å ta sitt eget liv, hvis Oda forlater ham.

Min leseopplevelse:

Kategorier: Litteratur