Herdis vokser opp som enebarn i Bergen rundt 1. verdenskrig. Hennes barndom preges av utrygghet i familien og utestenging fra de andre barna i gata. Flukten blir fantasien og det vidunderlige trylleglasset, et prisme som bryter opp verden i små biter og setter den sammen igjen med nye, klare farger.

Jeg tar meg stadig i å tenke hvorfor Herdis føler den enorme ensomheten. Første gang jeg leste den, trodde jeg det var pga. hennes stahet og trang til å lyve. Nå ser jeg at hun faller hele tiden i mellom, både hjemme og blant jevnaldringer. Foreldrenes krangling og forsoning gjør at hun føler seg utenfor, å være middelklassebarn i et arbeiderklassestrøk skaper avstand, og det å gå i barnehage i et finere strøk og bo på en annen kant av byen, gir ingen tilhørighet. Hun blir usynlig.

Nedreaas skriver nært om sin egen og Herdis’ oppvekst – og det blir fryktelig sårt når hun ikke får være med på leken mer. Kapitlene er skrevet i novelleform, der leserne blir kjent med byhverdagen på begynnelsen av 1900-tallet. De er av varierende innhold og interesse da noen virker forstyrrende på historien om Herdis, som er det jeg ønsker å lese om.

Min leseopplevelse: