Det er første skoleår på Galtvorts høyere skole for hekseri og trolldom. Sammen med vennene Ronny og Hermine treffer han spøkelset Stønne-Stina, inviteres i 500-års feiring av Nesten-Hodeløse Nick og er på leting etter inngangen til mysteriekammeret …

Endelig kom Harrys identitetskrise, noe jeg har savnet tidligere. Hans tvil om hvem han er, hvem han tilhører og hvor hans evner kommer fra fascinerer meg.

Det som trekker ned er at selve handlingen først tar av når man er kommet halvveis. Forfatteren bruker mye tid og sider på å gjenta det som skjedde i den første boka for å informere nye lesere. Det hun ikke har skjønt er at det er sjelden nye lesere starter med nr. 2 i en bokserie. I tillegg er handlingsmønsteret i de to første bøkene identiske og forutsigbare. Harry står overfor et problem, Harry løser det, Harry møter et nytt problem, Harry løser det også, og så kommer høydepunktet: Voldemort, hans foreldres drapsmann.

Jeg sliter litt med å forstå menneskesynet når Ronnys far (som er blant de gode) gjør det samme som Dracos far (som er blant de onde), ikke dømmes, mens faren til Draco mister sitt verv. En annen ting jeg stusser over er at Harry ikke spanderer en ny tryllestav på Ronny, da han vet at hans familie sliter økonomisk. Selv har han sitt eget bankhvelv med haugevis av magiske penger. En tredje ting er mysteriekammeret, som jeg føler jeg ikke får noe svar på hvorfor det er så viktig å finne. Slutten jukser med en litt for lettvint trolldom. Et sverd trylles frem fra en magisk hatt som plutselig dukker opp fra intet.

Uansett, som jeg har sagt tidligere, bør Potter-bøkene leses ut i fra det publikum det er skrevet for. Rowling har skapt noe magisk for lesekyndige barn. Boka er morsom og lettlest, fylt med spennende trolldom og hekseri.

Min leseopplevelse: