Ting jeg fant ut av altfor sent
29. oktober 2006 13:00Lasse har utfordret meg, og i all høflighetens navn har jeg vridd hjernen min for å huske episoder jeg har oppdaget min uvitenhet. Jeg har alltid ment, og mener fremdeles, at jeg er ganske kjapp til å ta ting, men jeg innrømmer også at jeg må ha litt hjelp. Som f.eks. vitsen om amerikaneren, skotten og homsen som kom til himmelen og måtte igjennom en test før de slapp igjennom perleporten. Jeg fikk latterkrampe da jeg skjønte den. Andre erkjennelser:
- Hvordan barn blir til. Det var først langt ut i barneskolealder at mitt søskenbarn informerte meg hvordan damer blir gravide. Inntil da trodde jeg en dame helt tilfeldig og plutselig ble gravid, og oppdaget det først da den voksende magen vistes.
- Uttalelsen av ordet «initiativ». Det er jeg fremdeles usikker på: insjinativ, inisjativ, i-ni-ti-a-tiv, inisiativ elller initsiativ. Tar alltid en liten pause før jeg hopper ut i et av dem.
- Språk er identitet, uansett hvor man kommer fra og hvem man ligner. På min «jorda-rundt-tur», ble jeg kontaktet i Asia med innbyggernes morsmål. De trodde jeg var «en av dem». I det jeg svarte at jeg ikke kunne deres språk, tok de ett skritt tilbake og fikk en vurderende mine. Jeg ble definert som en turist. Man må kunne språket hvis man vil bli inkludert.
Jeg kaster hansken til Ortoklor og Halv lærer.
Kategorier: Friminutt
2 svar til “Ting jeg fant ut av altfor sent”
Den “om amerikaneren, skotten og homsen som kom til himmelen og måtte igjennom en test”? Hmm? En variant av vitsen hvor homsen blir godkjent. Men så er det noen foran ham som bøyer seg fremover?
Uansett skikkelig lumpent å fortelle om vitser uten å fortelle dem
Vel, det finnes flere versjoner av denne - og siden jeg ikke er noen flink vitseforteller, gjør jeg den meget kort.
Det var en amerikaner, en skotte og en homse som kom til perleporten. St. Peter ville ikke slippe dem inn før de hadde gått igjennom en test: å gi avkall på det de elsket mest.
Prøvelsene startet ved en vandring langs en landevei, da det dukket opp ei pølsebod. Amerikaneren nølte et øyeblikk, men ville ikke gi slipp på himmelriket. De gikk videre og etterhvert så de ei veikro. Amerikaneren var nesten på vei inn, men besinnet seg i siste liten. Veien snodde seg da forbi et Burger McDonald King-palass, amerikaneren klarte ikke mer og la på sprang. “Poff”, sa det. Skotten og homsen var alene igjen.
Veien gikk videre og et kronestykke lå og skinte i veikanten. Skotten ville gjerne ta det opp, men det evige lokket mer. Så de gikk. Etter en stund kunne skotten skimte ei stor femkroning i gresset, og skulle nesten til å springe ut etter den, da han ble grepet av ønsket om himmelriket igjen. De spaserte videre, men da det lå ei blank tjuekroning midt i veibanen, kunne han ikke dy seg lengere. Han bøyde seg ned for å plukke den opp og “poff!” sa det. “Poff!”
Hint for de som ikke tar vitsen: Hva har skottene under kilten?
Vil du kommentere?