I det Harry Potter skal begynne på det 3. året ved Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom, rømmer Sirius Svaart, en farlig fange fra fengselet Azkaban. Det ryktes at han er ute etter Harry og desperantene, fryktløse fangevoktere fra fengselet, blir satt ut for å passe på skolens område. Harrys vennskap med Ronny og Hermione blir sterkere og lyser opp i en travel og truende skolehverdag.

I den tredje boka om Potter får man vite litt mer om hans fars venner fra skoletiden, men ellers lettes det lite på sløret om hvem foreldrene var og hvilken tilknytning de har til Voldemort før den fatale kvelden. Det bidrar ikke til at hovedplottet avsløres noe særlig og løfter ikke historien fremover.

Rowling har en fengslende fortellerevne, et underholdende språk og bringer inn nye og interessante personer. Likevel er det et karakterskifte med introduksjonen av desperantene. Boka har mistet noe av sin humor og sjarme, og har blitt mørkere enn sine to forgjengere.

Tempoet er ujevnt. I midten av boka flater det ut og blir kjedelig – man lurer på om det i det hele tatt bærer noen vei. Slutten tar virkelig av og mysterier og hemmeligheter avsløres over en lav sko på noen få sider som virker hjernesprengende når sammenhengen presenteres – men litt uforstående etter at permene er lukket igjen.

Jeg ser antydninger til at Rowling er i ferd med å frigjøre seg i fra de to forrige bøkenenes form, noe som jeg synes er positivt. Hvis hun kan bli litt jevnere i fordeling av mysterier og avsløringer av dem, og tar med seg noe av humoren og lunheten fra de andre bøkene, har jeg stor tro på fortsettelsen.

Min leseopplevelse: