Da Harry begynner sitt fjerde skoleår på Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom, skal tretrollmannsturneringen arrangeres for første gang på hundre år. Det er en vennskapelig kappestrid mellom de tre største magiskolene i Europa. Siden noen har puttet Harrys navn i ildbegeret, må han ufrivillig konkurrere mot tre andre elever. I løpet av tre magiske disipliner som er fordelt over hele skoleåret, blir den beste trollmannen kåret.

«Ildbegeret» (fjerde bok av sju) er et gigantsteg fra «Fangen fra Azkaban», både i språk og størrelse. Språkoppbygningen er mer avansert. Den viser at Rowling har utviklet seg som forfatter og Harry har kommet i puberteten. I løpet av noen få setninger gir hun svar på uklarheter i fra tidligere bøker. Hun skriver livlig om verdenscupen i rumpeldunk, ildsprutende drager, havfolket, tanketank og dødsetere. Den mørke siden fra «Fangen fra Azkaban» følges opp, men det blir hyggelige gjensyn av kjente karakterer som husnissen Noldus, spøkelset Stønne Stina og Sirius, Harrys gudfar.

Jeg liker utviklingen av persolighetene. Harry er blitt 14 år og midt i ungdomstiden. Sammen med Ronny og Hermine erfarer han sjalusi, usikkerhet, redselen for å bli avvist, ønske om å passe inn eller stå utenfor. Hans konsentrasjon og bekymringer om hvordan han skal løse turneringen, åpner for å bli mer kjent med hans venner.

Boken kunne nok ha vært tynnere enn sine 646 sider. Det er en del gjentakelser og dødtid jeg kan være foruten. Likevel åpner den hektiske slutten for uante muligheter. Den setter ikke et punktum, men får oss lesere til skyndte oss å lese fortsettelsen i bok 5.

Min leseopplevelse: