Først 2 år etter Lisey ble enke, orker hun å rydde i ektemannens skrivestue. Hun finner fragmenter fra sitt 25-årige ekteskap med den berømte forfatteren Scott Landon, og begynner å huske de mørkere sidene ved ekteskapet, og mannen hun giftet seg med. Samtidig blir hun forfulgt av en «stalker» og det blir et spørsmål om å overleve.
Scott hadde en evne til å forflytte seg fra denne verdenen til en kraftfull plass, der han hentet inspirasjon til sine romaner, men også møtte sine demoner. Etter hans død finner Lisey noen av de beste, men også verste minner på denne plassen. Lisey’ story er ikke bare fortellingen om Lisey, men også fortellingen Scott skriver til henne om seg selv, sin bror og sin far. En rå og grusom barndom!
Jeg liker tidshoppene i begynnelsen av boka, men etterhvert utvikler nåtiden seg for sakte. Samtidig fant jeg fantasiordene «bool», «blood-bool», «Boo’ya Moon», «long boy» og «SOWISA» irriterende siden de ikke eksisterer i noen ordbok, og som først får mening lengre ut i den altfor lange boka på 562 sider. En strammere redigering ville ha gitt en bedre balanse mellom kjærlighet, drama og grøss.
Min leseopplevelse:
Holder på å lese denne nå, er vel drøyt halvegs og det ser ikke ut til at Kingern har tenkt å bruke nettopp dette verket til å veie opp for den kraftige fadesen “Cell” var. Jeg er ikke så rent lite indignert over å ha måttet tålt 470 sider av de xenofobiske teledystopiene til grøssekongen uten å se så mye som frakkeskjøtene til en Low Man, langt mindre en konklusjon; en avrundende serie tanker omkring hendelsene i boken som ville etterlatt leseren i noe slags tilfredshet. “Lisey’s Story” har heller ikke optimale forutsetninger for å skremme sokkene av nettopp Meg siden King har valgt å bruke middelaldrende kvinner som protagonister; et alders- og kjønnssegment jeg vanskelig kan relatere meg til. Jeg liker det best når King skriver om motvillige unge menn som må konfrontere indre og ytre demoner for å redde verden, eller mor. De hyppige repetisjonene av fremmede ord er faktisk en teknikk som går rett hjem hos meg, der er vi vist ulike. Og King er tilbøyelig til å repetere et ord eller en setning fryktelig mange ganger i løpet av en roman! Ka! Redrum! Tak! Bool! CHAR! Ofte lykkes han i å lade et pregløst, ukjent ord med vanvittig mørke undervegs i en tekst. Ordet står tilbake som en slags amulett King har ladet opp med nifse greier, og det er når han mestrer dette at han virkelig gjør meg mørkeredd.
Jeg likte det du sa om å lade et ukjent ord med mørke, for det er jo nettopp det han gjør i mange bøker. I denne syntes jeg det ble litt for mange ord å holde orden på, men det gjør seg kanskje bedre i en norsk oversettelse (jeg leste den engelske). Enig med deg at Cell var 470 uutholdelige sider, da han forlot oss lesere som spørsmålstegn.