Dette er tredje boken om Neshov-familien, og er en fortsettelse av «Berlinerpoplene» og «Eremittkrepsene». Igjen står Torunn Neshov overfor valget om hun skal forsette som hundeterapeut i Oslo eller ta over odelsgården og grisene på Byneset. Farens selvmord gjør ikke valget noe lettere, det gir henne bare mer skyld. Onklene Margido og Erlend letter heller ikke på børa hennes, da de ønsker å ha kistelager og bygge feriehus på gården. Det forutsetter boplikt. I tillegg føler hun et ansvar for «den gamle». Hva skal hun gjøre?

Torunn er den som binder familien sammen og bærer historien i denne boka, nå som faren og bestemoren er borte. Alle forventer at hun skal overta og få orden både på det ene og det andre. Dermed sørger hun, føler skyld og er fryktelig sliten – alene.

Først halvveis ut i boka, føler jeg at noe begynner å skje. Frem til da, er det bare en utsettelse fra forrige bok. Anne B. Ragde har en utrolig fortellerevne, så selv om livet til Neshov-familien forsetter som før, er det på ingen måte kjedelig, men gir ingen svar på alle spørsmålene som tårnet seg opp i slutten av «Eremittkrepsene». Heller ikke denne boken gjør det, og dermed føler jeg meg litt snurt – hvis dette er slutten …

Min leseopplevelse: